For bare noen år siden ville det å skrive en politisk ytring, spesielt et innlegg med et politisk ukorrekt budskap underskrevet av meg, vært en utenkelig handling. En redsel for de sosiale konsekvensene, tanken på tap og utestengelse av venner og familie, var for meg nok til holde en anonym profil.
Dessverre tror jeg det er mange som meg, i den unge millenniumsgenerasjon eller yngre, som ikke vil skille seg ut og potensielt få status som en norsk, ensom og sær taper. En sint hvit mann. Selv om jeg finnner det forståelig at mange unge vil unngå denne risikoen, at de heller er uærlige og drar en hvit løgn i en politisk samtale, så håper jeg flere tørr å være åpne og engasjere seg vedrørende sine politiske synspunkter (inkludert de kontroversielle).
I juni hadde jeg en samtale med en/ei bekjent på Messenger, og vi kom inn i en diskusjon som omhandlet Oslo Pride og paraden som avholdes hvert år (og som nylig ble avholdt) i Oslo sentrum. Utgangspunktet for diskusjonen var en påpekelse av det store antallet privatpersoner og bedrifter som tilførte et regnbueflagg på sine profilbilder på Facebook, hvor mange som deltok i paraden, og hvor mye oppmerksomhet pride fikk i etablerte medier. Personen spurte så om jeg ville være med å «sjekke stemningen», noe jeg takket nei til. Da spørsmålet om hvorfor kom, svarte jeg:
«Tror du alle de titusner på Pride i Oslo hvert år er er der utelukkende for å støtte homofile? Nei. Vet de noe som helst av hva hovedarrangøren FRI står for? Nei. Legger de ut masse my-stories på Snapchat, bilder og videoer på Instagram, poster på Facebook? Ja.»
Forstå meg rett, jeg har ingenting i mot mennesker med annen legning, men for meg og flere har «feiringen» gått fra å være en markering av kjærlighet, til å bli en sexfiksert arena for radikal politikk, fetisj-show og virtue-signaling. En falsk feiring av massene som vil «passe inn», millionstøttet av Oslo kommune. Få vet om FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) sin politiske plattform, og dette var for meg et eksempel på den likegyldigheten og uvitenheten jeg ofte møter i et ungt og overfladisk klima.
Les også: Storbritannia: Elever ville ikke feire Pride – ble utvist
Jeg har alltid hatt interesse for nyheter og politikk, både innenriks og utenriks. Erfaringmessig er dette er en interesse jeg deler med svært få unge nordmenn, og jeg blir stadig overasket over den generelt lave samfunnskunnskapen blant mine jevnaldrende. Spørsmålet blir om vi har blitt for egosentriske som et resultat av at vi har det for godt?
Status, likes og inntrykk betyr alt. Det er de som hater Trump, men som ikke kan noe om politikk (og i alle fall ikke amerikansk politikk). De kan hate FrP, kalle de rasister, men aner ikke navnet på finansministeren. Det er de samme som deler poster om miljø og global oppvarming på Facebook, men som drar på flyferie 2-3 ganger i året og kjøper 4-5 klesplagg i uken. De kan stemme MDG eller SV, men kan ikke navnet på partilederen. Det er de samme som skriker «refugees welcome», men som aldri har sett/lest statistikk og konsekvenser eller blitt direkte påvirket av det. De kan heller ingenting om islam, kvinnediskriminering eller medfølgende klankultur, men de digger kebab og billig rap. Og selv om noen selverklærte feminister vet, har de ingen problemer med å reise til kvinnefiendtlige og Instavennelige Dubai. Stein dumme paradise hotel-deltakere er idoler, og «det perfekte liv» finner vi hos bloggere og influencere. Det som regnes trendy og progressivt overkjører rasjonalitet og realpolitikk.
Målet om selvrealisering i et bortskjemt samfunn skaper flere problemer enn en rekordlav og lite bærekraftig fødselsrate på 1,62 (SSB). For på lasset kommer en ukritisk holdning til nyheter og informasjon, noe som igjen gjør at samfunnsdebatten domineres av utopiske idealer, journalisters røde rettepenn, og en underliggende enighet om hva som er lov å mene. Dette er en ond sirkel som snevrer inn meningsmangfoldet, og som resultat vil indirekte påvirke og gå på bekostning av vårt demokrati.
Det er derfor viktig at aktører som Resett har kommet inn som en motvekt, som et alternativ der våre etablerte medier svikter. Nylig ble f.eks Eivind Trædal fremstilt som en nøytral ekspert på ytre høyre i Dagsavisen, og i NRK bruker de flittig Lars Gule på samme måte. De som ikke kjenner deres politiske bakgrunn er selvfølgelig et lett bytte for politiske undertoner lagt frem og presentert av «nøytrale eksperter». Spesielt viktig er det når det etablerte partiet FrP lar seg påvirke, der nasjonalistiske stemmer nå ties, og avstanden mellom ledelse og grasrot stadig blir større. Også her må vi se etter alternativer, og det var for meg selve hovedgrunnen til å engasjere meg politisk i Selvstendighetspartiet som prøver å samle de mange småpartiene i til et felles nasjonalkonservativt alternativ – en motvekt. For at vi skal lykkes må flere unge komme på banen, for de negative sosioøkonomiske konsekvensene ved dagens politikk vil ikke bare ramme oss, men også danne et utgangspunkt og en arv for fremtidige generasjoner som vil være umulig å reversere.