Senterpartiet hører ikke naturlig hjemme i et villniss av venstresidepartier som konkurrerer om å være mest mulig radikale.
Søndag kom nyheten om at Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe ikke vil låse seg til venstresiden.
– Vi er den sittende regjeringens tydeligste kritiker, det tydeligste opposisjonspartiet. I det ligger det selvsagt at vårt mål for 2021, når vi kommer dit, er en ny regjering, sier Ola Borten Moe til ABC Nyheter og legger til at det er landsmøte som må bestemme dette.
Det er verdt å merke seg at Senterpartiets nestleder er deskriptiv, ikke normativ. Det er det nok en grunn til. Ola Borten Moe la ned en solid innsats som olje- og energiminister i Stoltenbergs andre regjering og er nok generelt i stand til å samarbeide både til høyre og til venstre. Men de som kjenner Senterpartiet, er knapt i tvil om at han ville valgt borgerlig side, gitt at det åpnet seg en mulighet for det.
Les også: Ola Borten Moe kaller statsstøtte til Faktisk.no for Orwells «1984»
At det skulle skje noe slikt retningsskifte før valget i 2021 er urealistisk. Det må Solberg-regjeringen ta en stor del av skylden for, gjennom iveren etter rask gjennomføring av kommunesammenslåinger og sentraliseringsreformer. Nedleggingen av lokalsykehus og lensmannskontor skaper sinne i distriktene, sammen med andre små og store sentraliseringstiltak.
Sånn sett er det interessant at Ola Borten Moe i det hele tatt holder døren på gløtt for et borgerlig samarbeid.
Det er nok to viktige grunner til det. Den ene og åpenbare er den radikale vinden som blåser over deler av venstresiden, der saker som identitetspolitikk og symbolske klimatiltak blir stadig viktigere. Selv om Senterpartiet anklages av Akersgatemediene for å lefle med populisme, er partiet i bunn og grunn et styringsparti med naturlig aversjon mot radikal retorikk.
Dette blir ekstra tydelig når det ofte fremstår som at Rødt, MDG og SV konkurrerer om å være mest mulig radikale, med et Arbeiderparti i villrede på slep. Sindige bønder og bygdefolk forstår godt hvilken vei dette bærer.
Den andre og mindre åpenbare grunnen er at selv om Senterpartiet fremstår som et rendyrket opposisjonsparti, er det mange både lokalt og sentralt plassert i partiet med sterke konservative instinkter.
Disse vet også godt at nettopp i skjæringspunktet mellom Senterpartiets sentrumsorienterte økonomiske politikk og Fremskrittspartiet og Høyres positive innstilling til markedskreftene, vil det være mulig å finne gode løsninger for et bærekraftig samfunn hvor vi fortsatt vil ha levende bygder og et sterkt landbruk og fiskeri.
Les også: Ola Borten Moe: Oljeoverfloden visker ut sammenhengen mellom verdiskaping og velferd
Rene fløyer er det ikke snakk om og hele partiet kan nok leve med at man i utgangspunktet går til valg på å felle den sittende regjering.
Men det er ikke skrevet i sten.
Hadde Erna Solberg hatt kloke rådgivere rundt seg, ville de ha rådet henne til å legge om kursen nå. Om man gradvis nærmer seg Senterpartiet i kommune- og fylkestingsvalget og de to siste årene på Stortinget, kan grunnlaget være lagt for et nytt samarbeid om det ikke skulle lykkes å danne en ny rødgrønn regjering.
Dessverre kan det virke som Erna er fast bestemt på å gå ned med firepartiregjeringen med masten til topps. Det vil kanskje gi henne et ettermæle som en ansvarlig og samlende landsmoder, men neppe fire nye år som statsminister.