Det er viktig å være kritisk, Røe Isaksen. Det er det europeisk sivilisasjon er bygget på. Til idéer og tenkning. Til filosofi og ideologi som påvirker våre medmennesker.
For muslimene er jo våre medmennesker, Røe Isaksen. Og ved å kritisere dogmatiske forestillinger og religiøs praksis som undertrykker våre medmennesker, kan vi kanskje hjelpe dem. Menneskene. De små barna. Den lille jenta som må dekke håret sitt når hun begynner på skolen, seks år gammel. Den lille gutten som vokser opp med en, to eller tre søstre han må vokte, for familiens ære, og samtidig lærer at en psykopatisk pedofil voldsmann og massemorder som levde for snart 1500 år siden var det mest perfekte mennesket som har levd.
Husker du når du var liten gutt, Røe Isaksen? Når en far, bestefar eller onkel var litt dominerende? Når han uttrykte med stor sikkerhet hva som var sant – kanskje understreket med å slå neven i bordet, og du merket at du ikke var helt enig, men syntes det var vanskelig å si det – og derfor lot være? Slik har mange barn det. Også mange muslimske barn. Det er blant annet dette Hege Storhaug er opptatt av. Men vil du lytte?
Les også: Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen virker kunnskapsløs om islam
Du glemmer, Røe Isaksen, at mange i Norge kan tenke. Mange lange, komplekse, avanserte tankerekker. Vi ser mange nyanser, og har medfølelse med våre medmennesker. Kanskje mer enn noen av dine kolleger, til og med? Det er pussig at du tror at vi som kritiserer islam, blant annet for at livet skal bli bedre for muslimske barn – at vi hater de samme barna. At vi ikke skjønner at de hjernevaskede foreldrene deres selv var barn en gang. Det er en alvorlig kortslutning, Røe Isaksen.
En muslim bosatt i Norge skader seg selv med å røyke, men vil ikke jobbe i en kafeteria som serverer smørbrød med ost og skinke, på grunn av irrasjonelle idéer hun ble påtvunget som barn. Hun vokste ikke opp i et miljø som tillot å utfordre irrasjonalitet, og hennes intellektuelle kapasitet preges i dag av dette. Sterkt.
I seg selv kan ost og skinke virke som en bagatell, men det er bare et symptom, et symptom på en sykdom som gjør mange mennesker vondt. En svært alvorlig sykdom. Så alvorlig og så kompleks at du, Røe Isaksen, trenger noen eksempler på hvordan islamsk ideologi og kultur preger våre medmennesker.
Les også: Røe Isaksen vil ha ny gjennomgang av ytringsfriheten
1) For noen år siden ble jeg kjent med en muslimsk kvinne som kom til Norge fra et MENA-land. Hun var gift med sitt søskenbarn. De hadde tre barn sammen, og hun var godt integrert, uten hijab. En flott, sterk kvinne. På denne tiden hørte jeg ofte om tvunget søskenbarn-ekteskap, men denne kvinnen hadde selv valgt å gifte seg med sitt søskenbarn i Norge – mot foreldrenes vilje. Hvorfor?
På en lang reise i MENA, fortalte hun meg, hadde hun «forelsket seg» i en kristen gutt, som også var i reisefølget. Da hun returnerte hjem, var hun livredd for at de skulle oppdage dette – kanskje høre om det fra noen i reisefølget? Hun visste ikke om noen i reisefølget hadde oppdaget «situasjonen», men hun fryktet for det, og for sitt liv.
Jeg spurte henne: «Tror du din familie ville drept deg om de oppdaget det?» Hun var ikke sikker, men hun ville bli utstøtt, havne på gaten, og der kunne hvem som helst drepe henne. Livet ville i praksis være slutt.
Da hun fortalte sin familie at hun ville gifte seg med sitt søskenbarn i Norge, ble de overrasket. Han som bare var drosjesjåfør var vel ingenting for henne? Hennes mor var nemlig lege, og faren professor ved et universitet.
Les også: Røe Isaksen: Folk tør ikke innrømme det, men alle er opptatt av minoritetsandelen i Oslo-skolen
Det jeg lærte av denne kvinnen, Røe Isaksen, var at religiøse og kulturelle dogmer trumfer lang utdanning. På ufattelig bestialsk vis.
2) For noen år siden ble jeg kjent med nok en muslimsk kvinne, også fra et MENA-land. Hun bar med stolthet sin hijab, og jeg uttrykte både respekt og interesse for hijaben, noe hun satte stor pris på. Hun var utdannet lege.
Vi drøftet mange forhold, og hun fortalte blant annet om hvor mye godhet det var i islam. En dag spør jeg henne: Det er dødsstraff for homofili i rundt 10 land i verden, alle muslimske. Hva tenker du om at to menn, som er glade i hverandre, bor sammen?
«I Norge er seksualitet en privatsak», sier hun, «og jeg respekterer norsk lov». Et politisk svar, altså. Jeg følger opp med å spørre; hva hvis norsk lov i framtiden endres, slik at det blir dødsstraff for homofili i Norge? Vil du fremdeles respektere norsk lov?
Jeg hørte aldri mer fra denne kvinnen. Hun nektet å svare. Og det jeg lærte, Røe Isaksen, var at kulturelle/religiøse dogmer knuser lang utdanning. Legeutdanning, for eksempel. Og jeg lurer på hvordan hun hjernevasker sine barn, og hvordan du vil hindre det. Men det er du kanskje ikke så opptatt av, Røe Isaksen? Hvordan din og Stortingets ufattelig feige unnfallenhet legger til rette for at genuin menneskeforakt systematisk får leve videre, i generasjon etter generasjon?
Det er for sent for denne legen, Røe Isaksen, men kanskje ikke for de små barna som vokser opp her i Norge. Men du hater dem kanskje, siden du ikke ser verdien av å hjelpe dem?