Kampen mot bilen skaper utfordringer for folk. Hensyn til menneskers ulikhet blir utelatt og grunnlaget for bilfri by kan synes å være en katastrofal feilaktig kalkulering.
Utfasing av bil som hjelpemiddel går raskt. Bompenger gjør at folk ikke har råd til å kjøre sine vante veier og fjerning av parkeringsplasser hindrer folk i å bruke bilen.
En som engasjerer seg i denne endringen er Pål H. Christiansen. Christiansen er vokst opp i Oslo og til tross for at han ikke lenger bor der, er Oslo en del av hans identitet.
Christiansen er forfatter og journalist, og har den senere tiden uttrykt sitt engasjement i mennesket og hva bilfri by gjør med oss, gjennom sin hjemmeside og i debattinnlegg i norske aviser. Christiansen har skrevet et innlegg om hvordan fjerningen av parkeringsplasser i Treschowsgate skaper problemer for familiens samhold.
Les også: Bompenger: Et kommunistisk omfordelingsprosjekt?
Dype konsekvenser
På overflaten kan fjerning av parkeringsplasser synes trivielt, men konsekvensene ligger mye dypere enn som så.
– Hva motiverte deg til å skrive innlegget?
– Jeg er opptatt av det som foregår i Oslo rundt bilfri by og tilgjengelighet. Dette er bare ett av mange innlegg jeg har skrevet. Poenget med akkurat dette innlegget var at jeg skulle forsøke å konkretisere hvordan nedleggelse av parkeringsplasser i hele Treschowsgate påvirker de som kommer utenbys fra og har familie i byen. Det er en historie fra min synsvinkel og til inspirasjon for andre, slik at de kan fortelle hvordan de opplever det.
– Har du fått noen historier i respons?
– Ja. Det ser man i kommentarfeltene på nettet. Folk begynner nå endelig å dele sine historier om hvordan endringene i Oslo påvirker dem. Men jeg syns at pressen dekker for lite. Der gjør de en altfor dårlig jobb, rett og slett. Det var også derfor jeg gikk konkret til verks privat og spurte: «ok hva skjer, hvilke konsekvenser har det at det bygges sykkelfelt på begge sider av Treschowsgate, og trenger vi det egentlig?».
Det sosiale limet
Det som opptar Christiansen mest av alt, er at det sosiale limet som binder oss sammen smuldrer opp når byen blir utilgjengelig.
– At byen blir mindre tilgjengelig og åpen har store konsekvenser og sånn som jeg pekte på i teksten min, så er det jo veldig mange av oss som bor utenfor byen som har tilhørighet til Oslo. Vi har barn og annen familie der, og venner. Ting begynner å bli veldig vanskelig nå. I scenariet jeg trakk opp ser jeg for meg at det å besøke barnebarn i Oslo kan bli en ting man må kutte ned på fordi 240 parkeringsplasser fjernet i Treschowsgate vil gi parkeringstrøbbel i et stort område rundt.
Mange bruker byen selv om de ikke bor i den, men Christiansen fokuserer ikke utelukkende utenfra og inn, han snakker med nærbutikker og folk som bor i byen også. Målet er å se det helhetlige bildet og hvordan livene til mennesker både i og utenfor byen er i endring.
– I en gjennomgang av MDGs partiprogram for de kommende årene synes det å være stort fokus på likeverd, likevel faller utsatte grupper utenfor i deres politiske program. Oppfatter du at det ikke tas hensyn til at vi er et geografisk spredt land, har ulike behov og at fremkommeligheten blir tatt vekk uten at noe annet er på plass?
– Ja, det gjør jeg. Den opprinnelige grønne tankegangen uttrykte jo i bunn og grunn noe positiv og nært, til tross for at den var naiv til tider. Nå er det blitt et skifte mot en tenkemåte som jeg opplever som direkte menneskefiendtlig. Det «urbane mdg» snakker om mennesker, at menneskene skal få plass i byen når bilen forsvinner. Men det er jo helt tomt prat. Det som er viktig for folk i byen, og alltid har vært det, er jo å kunne besøke hverandre fritt og med bil om det var nødvendig. Helt i bunn ligger behovet og ønsket om å kunne hjelpe og ta vare på hverandre. Manglende parkering, dyr parkering og bompenger gjør dette vanskelig og kostbart. Det er helt håpløst.
Les også: Forsker mener at politikerne har gjort en stor feil med bompenger
Misvisende retorikk
Byrådets politikk oppleves som alt annet enn samlende, til tross for at budskapet er å samle mennesker.
– Jeg opplever det som alt annet enn å sette mennesker i fokus, eller å gi menneskene plass. Hva er det vi skal drive med? Rave rundt i byen, ungene skal huske på husker i sentrum og sitte på benker? For meg gir det ikke mening i det hele tatt. Jeg tror mange mennesker kjenner det på samme måten. Det er ikke denslags vi tenker på når vi vil ha tilgang til byen.
– Jeg syns at retorikken til de grønne er et problem, og du ser det litt i de andre byrådspartiene også. De har noen fraser om hvordan det er menneskene som blir satt i sentrum ved å ta bort bilen og alt dette her, men det henger jo ikke på greip. Det er de unge, de som kan sykle og kjøre elektriske sparkesykler, som tydeligvis skal ta byen i bruk. De er de som er menneskene. Ikke alle oss andre.
– Det er et skremmende grunnlag her, hvor man tar utgangspunkt i at alle er unge, friske, raske og kan sykle, og at man ikke skal bevege seg så langt. Det kan synes som om hensikten er at man skal bo, jobbe og ha familie på ett og samme sted?
– Det er helt korrekt. Og er det ikke bare de grønne som har lagt opp til dette. Det er noe som er styrt fra høyere hold og som er nedfelt i planer for hele Oslo-regionen. Man skal bo ved knutepunkter og man skal bo slik at man kan nå alle sine gjøremål med sykkel. Jeg tror det som skjer nå hos mange velgere, uavhengig av politisk ståsted, og jeg plasserer meg selv i sentrum av norsk politikk, er at de opplever at noen skal bestemme hvordan vi skal leve uten å ha spurt oss om det. Der har de et kjempeproblem, for dette finner vi oss ikke i.