I en artikkelserie i Agenda magasin skriver forfatterne Anne Karin Sæther og Aage Storm Borchgrevink om klimafornektelse.
De anfører at klimavitenskapsfornektelse ville være et mer presist begrep. Vitenskap betraktes gjerne som en metode der falsifiserbare påstander fremsettes og testes mot virkeligheten. Det ville derfor være rimelig å anta at disse forfatterne ville ta for seg avvisning av vitenskapelig metode. Det er jo heller ingen som avviser klima. Forfatterne hevder også at den mektige olje- og gassindustrien i tre tiår har undergravd vitenskapen.
Les også: Sannheten om CO2 og 2-gradersmålet
Det fremgår ikke av artiklene hvilke vitenskapelige påstander som avvises. Det finnes imidlertid henvisninger til aviser, tidsskrift, offentlig webside, klimarisikoutvalgets rapport og et par av Klimapanelets rapporter som gir hint om forfatternes forestillingsverden. De reagerer på at Karl Eirik Schjøtt-Pedersen sier at en fjerdedel av energimiksen i 2050 må være fossil. Det vises til en artikkel i Morgenbladet av norske klimaforskere der det fremgår at 80 prosent av verdens energiforbruk nå dekkes av fossilt brensel. Denne andelen har endret seg lite de siste 30 år til tross for at det er blitt satset astronomiske beløp på vindturbiner og solpaneler. Det foregår også en meget omfattende utbygging av kullkraftverk i verden i dag. Vi kan derfor være sikre på at fossile energikilder vil dominere energimiksen de neste par tiår.
Forfatterne synes at påstanden til norske politikere om at en fjerdedel av verdens energibehov er nødt til å komme fra fossile kilder i 2050 vanskelig lar seg forene med Klimapanelets utsagn om at vi står foran en betydelig omstilling fra produksjon av fossil til fornybar energi. Dette tyder på at Sæther og Borchgrevink har mistet taket på virkeligheten.
Les også: Sett klimafornekterne i fengsel
Forfatterne viser også at de har problemer med å skjelne mellom scenarier og virkelighet. De forveksler et utslippsscenario beskrevet i rapporten til regjeringens klimarisikoutvalg med verden. Det har under høringen om rapporten fremkommet at den bygger på en fundamental feil forutsetning. Klimarisikoutvalget skriver at det er en sterk sammenheng mellom samlet utslipp av CO2 og global oppvarming. Dette er påviselig feil. De siste hundre år har det vært to like varmeperioder. Den ene inntraff i mellomkrigstiden med små utslipp og den andre på slutten av århundret. Etter 2. verdenskrig da de store utslippene tok til, sank temperaturen frem til slutten av 70-tallet. En stor del av menneskehetens utslipp har foregått de siste par tiår uten at det har vært temperaturstigning av betydning hvis vi ser bort fra værfenomenet El Niño. Dette tyder også på at klimaet er lite følsomt overfor CO2.
Det råder i dag fortsatt stor uenighet om hvor følsomt klimaet er for en økning av CO2 i atmosfæren. I Klimapanelets rapporter angis en temperaturstigning på mellom 1,5 og 4,5 °C ved en fordobling av atmosfærens CO2-innhold. Stadig flere forskningsarbeider viser at denne klimafølsomheten er lav. Dette betyr også at det ikke finnes en klimakrise. For at en slik kan inntreffe må det foreligge forsterkende tilleggseffekter fortrinnsvis fra vanndamp. Det observeres imidlertid ikke mer vanndamp der denne kan gi tilstrekkelig effekt. Sæther og Borchgrevinks påstand om at kloden nå beveger seg mot en oppvarming på 3-4 grader innen utgangen av dette århundret er derfor usann.
