Klassekampens feministiske spaltist Muna Jibril skriver at hun, «basert på egne erfaringer», har merket at «hvite mennesker hater å bli minnet på om sine privilegier.»
Jibril, som selv formodentlig ikke oppfatter seg som hvit, skriver at «mens alle andre bærer hudfargen sin med seg hele tiden» virker den for hvite å være en «byrde».
«Når påminnelsen kommer reagerer mange defensivt. Mens menn ofte blir sinte, går hvite kvinner en annen rute: De begynner å gråte,» skriver hun.
Og det er nettopp den defensive reaksjonen hos hvite kvinner denne feministen vil til livs. Hun forteller om et selskap der en av hennes «nye bekjente brukte noen upassende skjellsord – noen rasistiske, andre krenkende, overfor mennesker med funksjonsnedsettelser».
Les også: Sverige satser på feministisk handelspolitikk
Jibril påpekte at man ikke bør bruke disse ordene fordi de stigmatiserer ulike minoriterer. Men mannen hun diskuterte med ble sint, og begynte å liste opp «historiske kontekster hvor bruken av ordene var legitime.»
«Kvinnen derimot begynte å gråte, og jeg endte opp med å trøste henne. Dette er to måter å avspore en diskusjon på. Mens mannlig sinne har blitt diskutert av feminister i lang tid, har ikke kvinnelig gråt i slike situasjoner fått like mye oppmerksomhet,» skriver Jibril i angivelig fullt alvor.
Hun kan videre fortelle Klassekampens (hvite, privilegerte?) lesere at i essayet «When White Women Cry: How White Women Oppress Women of Color» fra 2007 skriver Dr. Mamta Motwani Accapadi at «tårer er en forsvarsmekanisme brukt av hvite kvinner når de møter ubehagelige diskusjoner om deres privilegier i en rasistisk maktstruktur.»
Jibril mener alle kvinner er undertrykket i et patriarkalsk system, men «hvite kvinner innehar en dobbeltrolle i samfunnets hierarkiske maktstruktur: De er både undertrykt og den som undertrykker. For hvitheten gir dem likevel et overtak i samfunnet.»
Historisk har den «gode hvite kvinnen» blitt portrettert som myk, dydig og anstendig. «Om hun oppfyller disse kravene, vil hun oppnå beskyttelse av den hvite mannen og samfunnet som helhet. Den hvite kvinnen opplevde en infantilisering som gjorde henne til en hjelpeløs sjel som må reddes i ny og ne. Dette var blant forestillingene som rettferdiggjorde å ikke gi henne stemmeretten.»
Men denne hjelpeløsheten hvite kvinner har blitt tilskrevet kan også omgjøres til et våpen, mener Jibril.
«En hvit kvinnes gråt, selv om hun ikke gjør det bevisst, kan stoppe viktige diskusjoner om rasisme innenfor feminismen. Det spiller ikke lenger noen rolle hvem som sa hva når den ene parten begynner å gråte. Jeg har selv opplevd å påpeke en eller annen rasistisk praksis, i et relativt rolig tonefall, hvor jeg deretter har blitt beskyldt for å angripe personene jeg snakker med. Dette til og med i feministiske sirkler! Det disse feministene hadde til felles var at de alle var hvite,» har Jibril oppdaget.
Hun mener hvite kvinner er «nødt til ha et mer bevisst forhold til sine privilegier,» og at «det er nødvendig å sitte litt i ubehaget og reflektere uten å ta alt som en personlig fornærmelse. Ikke sett deg selv i sentrum i en samtale om urettferdighet. Og vet du hva? Gråt gjerne, men gjør det hjemme,» formaner Muna Jibril de hvite, kvinnelige feminstene.
Jibril omtaler seg selv som en «ciskvinne uten funksjonshemninger». Resett vet ikke helt hva det er, men Jibril skriver at «selv lærer jeg stadig om mine privilegier».
Ja, hva skulle vi gjort uten Klassekampen.