I tre artikler har forfatterne Aage Storm Borchrevink og Anne Karin Sæter belært magasinet Agendas lesere om den rette klimalære.
Som journalister bruker de det semantiske grep å konsekvent omtale alle de tusener av forskere som har et annet faglig syn enn FNs klimapanel (IPCC), som «fornektere». De «fornekter vitenskapen», og mange av dem skal visstnok være knyttet til oljeindustrien. Den tredje artikkelen nevner spesielt to; Bjørn Lomborg og Morten Jødal.
Vi erkjenner at mennesket påvirker klimaet
Som de fleste klimarealister mener vi imidlertid begge at mennesket påvirker klimaet, gjennom utslipp av klimagasser. Men også gjennom urbanisering og endringer av vegetasjonsdekket. De aller fleste av oss med en naturfaglig bakgrunn har et slikt faglig syn. Uenigheten i klimadebatten går etter en dimensjon om hvor stor denne påvirkningen er, gjennom såkalte tilbakekoblingsmekanismer. Den handler også om i hvilken grad vi kan ha tillit til klimamodellene, som har vist seg å gi for høye estimater for klimautviklingen – i forhold til hva vi har av empiriske temperaturdata de siste tiårene. For noe av fasiten sitter vi på, og den viser at det er grunn til skepsis.
Ingen kan fornekte klimaet, og det innser enhver skribent og ordkunstner. Altså bruker de begrepene i et språklig maktspill, for å vinne lesere. Det er et knep som først og fremst skal lede lesernes tanker mot dem som fornekter holocaust. I lag med fornektelsen av utryddelsen av jødene og andre grupper, mister vi da all moralsk tyngde. Taktikken forfatterne bruker for å knytte oss til næringsliv og industri, har samme hensikt. Og det er nettopp siktepunktet for disse to forfatterne: Vi kan ikke regnes blant de gode mennesker. Etisk og moralsk høyverdig er man først om man erkjenner klodens undergang.
Les også: Lysbakken: – Vi må slutte å lete etter ny olje og gass, klimakrisen er en nasjonal nødssituasjon
Kloden har blitt grønnere
Klimadebatten handler også om effekten av klimaendringene, altså hvordan en økt gjennomsnittlig global temperatur og mer atmosfærisk karbondioksid påvirker matvareproduksjonen, fotosyntesen, nedbørregimene, havnivåstigning, issmelting, vektorbårne sykdommer, og effekten på økosystemer. Samt mye annet. Hva vi i dag kan observere, er at kloden de tretti siste årene har blitt så mye grønnere at det tilsvarer et areal av dobbel størrelse av USA. Det er en fantastisk god nyhet. Ikke minst for klodens plante- og dyreliv. Det er også fantastisk for vår matvareproduksjon at plantenes fotosyntese påvirkes positivt av kombinasjonen mer CO2i atmosfæren, og høyere temperatur. Det har økt vår matvareproduksjon, og redusert klodens sult.
Den problematiske klimapolitikken
Den siste del av klimadebatten handler om klimapolitikken. Politikere i mange land iverksetter tiltak som sikter mot å redusere CO2-utslippene. Vi snakker om millioner av tonn. Men knapt noen av dem setter disse tallene inn i en klimamodell, som viser temperatureffekten. Altså: Hvor mye vil et redusert utslipp på 100 millioner tonn, det dobbelte av Norges samlede utslipp, bety for global temperatur i for eksempel år 2100? Og hva vil det koste? Mange forskermiljøer har brukt IPCCs egne klimamodeller, og ser at temperatureffekten er så liten at tiltakene er tilnærmet symbolske. Med tiltakene følger satsing på biodrivstoff, vindmøller og en elektrifisering av det aller meste. Mye av denne satsingen er problematisk, og fører til en økning av klimautslippene, forurensning, og rasering av natur i både tempererte og tropiske land. Og den har sterke negative føringer for økonomien, ved å redusere veksten. Ikke minst bekymringsfullt er dette for klodens fattigste land. Det er derfor all mulig grunn til å diskutere hva som kan arte seg som en panikkartet klimapolitikk, slik debatten omkring vindmøller i norsk natur har vist det siste halvåret. Det er også grunn til å være kritisk til den destabilisering av energimarkedet vi ser i mange av de land som har satset på «Die Energiewende». Den er ikke så rosenrød som den ukritiske pressen hevder.
Det finnes ingen klimakrise
Det grønne skiftet har legitimert bruken av ordet «klimakrise». Vi har imidlertid ingen slik krise. Det finnes ingen empiriske tegn til at den eksisterer. Klodens vær vil alltid være slik at det kommer stormer, orkaner og oversvømmelser. Slik har det vært i millioner av år, og vi har utallige nedtegnelser om slike hendelser. Og slik vil det fortsette. Sverige opplevde sin største naturkatastrofe i årene 1867-69, da ekstrem kulde det første av disse årene ødela matvareproduksjonen, og tørke det etterfølgende året gjorde at ernæringssituasjonen ble prekær. Først døde unge og gamle, etter hvert de sterkeste. Mange søkte hjelp i byene, og den gang fantes det klimaflyktninger. Det gjør det ikke i dag. Historisk vet vi at det er kulde og tørke som gir mennesket problemer, og truer våre kulturer. Slik er det også for dyr og planter.
Bruken av ordet «klimakrise» for å beskrive det vær vi for tiden opplever, er en fornærmelse og hån mot alle dem som gjennom årene har mistet livet når kulda og tørken brakte sult. Slik det skjedde i Sverige i årene 1867-69. Det er en begrepsbruk som er ute av proporsjon.
Den siste av artiklene hevder at Lomborg tar feil med hensyn til kulde/varme-dødsfall. Svært mange land har imidlertid befolkningsdata som viser at flere dør av kulde, enn av varme. Blant annet skriver verdens ledende medisinske tidsskrift om disse funnene, i denne artikkelen. Blir det svakt varmere, vil noen færre dø av kulde. Her vet Borchrevink og Sæther ikke hva de snakker om. Det gjør de heller ikke om isbjørnen, som tidligere var klimakampens symboldyr. Det sluttet den å være da det gikk opp for de fleste at bestandene klarer seg meget bra, fordi denne arten i svært liten grad er avhengig av sommeris. Derfor spiller det ingen rolle at denne reduseres. Snarere er det heller slik, at redusert is utpå sommeren i det arktiske polbassenget, som følge av varmere vann og større innstrømning, har økt primærproduksjonen, så mengden dyreplankton, deretter fisk, og til slutt sel. Med andre ord har isbjørnen fått et større matfat, og det lever den godt av. Vi kjenner ikke helt den samlede globale isbjørnbestanden, men den kan i dag godt være på opp mot 40 000 individer. Arten klarer seg altså meget bra.
Klima og penger
Artikkelen hevder at Lomborg er «knyttet til klimafornektende tenketanker finansiert av olje- og energibransjen». Andreas Wahl i Folkeopplysningens program om klima fortalte det samme om Klimarealistene, og hevdet attpåtil at det var takket være grupperinger som denne organisasjonen, at Donald Trump kom til makten i USA. For det første er påstandene gale, for det andre er de perspektivløse. Klimarealistene har gjennom sine ti års eksistens mottatt 100 000 kroner fra Fritt Ord, noen få tusenlapper fra sympatisører, og er ellers finansiert av medlemmenes kontingent. Det gir en svært marginal økonomi. Myndigheter og næringsliv bidrar ikke. Organisasjonene på den andre siden i debatten omsetter nå globalt, i følge avisen Washington Times, årlig for 13,5 tusen milliarder kroner. Altså 13 500 000 000 000 kroner. Det har blitt en mega-industri, som sysselsetter hundretusener av personer. Hvorfor ser ikke, og analyserer ikke venstresidens debattanter dette? Det er altså slik at klimaalarmistene disponerer noe slikt som 3 500 ganger så store ressurser som sine motstandere. Og disse fattige organisasjonene vil journalister som Borchervink og Sæther sette i bås med fornekterne av folkemordet på jødene.
Hvem skal leserne tro på?
Artikkelen til Borchrevink og Sæther er preget av ad-hominem-taktikk, og hevder at «Lomborg er uetterrettelig», kommer med «påstander han ikke har dekning for», og at Jødal er «uvitenskapelig». De skriver også om «lunkenhet assosiert med naivitet». De to journalistene og forfatterne – helt uten naturvitenskapelig bakgrunn – hevder altså å ha kunnskaper som overgår den utdanning og mangeårige engasjement innen natur og klima, som Lomborg og Jødal besitter.
De som kjøper dette, får fortsatt være salige i sin tro.