Tittelen er hentet fra den norske oversettelsen av Alistair MacLeans roman «Fear Is the Key». Den engelske tittelen er ikke langt unna sannheten. Frykt er noe enhver av oss har til tider,- eller hver dag. Alle har en eller annen frykt.
En enkel mann kan ha frykt for at han ikke skal strekke til i det daglige livet. På jobben, hjemme, med barna, i sengen med sin kone, når hun vil. Kanskje ikke få råd til å bytte bil når konas venninne har fått en ny.
En forretningsmann som styrer mye penger, har frykt. Frykt for at børsen skal kollapse, eller bare at aksjekursene går litt ned, så har han frykt for at kona skal si at han aldri kommer hjem til et fast tidspunkt slik at au pairen kan få laget mat for alle til det samme tidspunktet. I tillegg har han frykt for at kollegaen skal få råd til å kjøpe en bedre og større bil enn ham. I tillegg, har han frykt for å si nei takk til en tur med gutta.
De aller rikeste har også frykt. Ikke hver dag, men de har den. Hva må jeg betale hvis kona går fra meg etter at hun har oppdaget at jeg har forhold til et par sekretærer og noen andre? Hvor mange millioner? Og hva med båten, hyttene, huset i Spania og de 2 husene?
Les også: 70 klimaaktivister arrestert utenfor New York Times, krevde bruk av ordet «klimakrise»
Kongen har også en frykt. Antagelig noe han ikke tenker på daglig, men frykten er der. Han kan bli fratatt sitt kongedømme. Det er en reell virkelighet, men vår konge nå, vet at han får være konge så lenge han lever, – men så vet han heller ikke noe mer. Stortinget bestemmer om monarkiet skal opphøre eller ikke. Kongen i Norge har ingen mulighet til å bestemme over sine etterkommeres skjebne. Egentlig heller ikker over sin egen.
Det har i et hvert Storting i den seneste tiden vert en eller annen selvoppnevnt republikkaner som har foreslått at monarkiet skal oppløses. Men det har hittil ikke fått flertall, eller noen stemmer, – enn hans egen.
Frykt kan brukes til mye
Frykt kan brukes i et ekteskap, samtidig med en trussel. Uttalt eller ikke, for at ektefellen ikke skal gå ut av det, samtidig som frykten gjør at samlivet blir forferdelig.
Noen ganger er beskyldningene feil, men allikevel tror ikke vedkommende på at det er det, og det hjelper ikke hva du sier.
Ingen ønsker å leve med en følelse av frykt og trussel ustanselig. På et eller annet tidspunkt er det nok. Eller mer enn nok.
Les også: Klimademonstranter blokkerer inngangen til Stortinget
CO2- frykten
Det er egentlig ingen i verden som frykter CO2. Ingen noen gang har fryktet den gassen som de fleste ser på som koselig. Alle mennesker som er over 4 år har sett og smakt på den gassen, og alle liker den. Enten det er i brus for unger, eller øl og Champagne for vokne, så liker de den. Hva er problemet?
Hvordan oppsto frykten for CO2?
Alle oppegående mennesker hadde hørt om kullsyre, og mange visste at det var det samme som CO2. Og så? Noen durkdrevne hjemmebrennere visste også at det var lite lønnsomt å gå ned i kjelleren hvis det ikke var lufting. (Noe som gjorde at noen naboer luktet hva som var i gjære)
Noen kjemikere og noen fysikere fant sammen, eller hver for seg, at CO2 hjalp oss med å holde varmen på Jorden.
Sammen med vanndamp, metan og en masse andre ubetydelige gasser, mente de at også CO2 var en liten bidragsgiver til vår jords fantastiske klima. I tillegg til det var det noen botanikere som oppdaget at alle verdens planter benyttet den gassen.
Det er jo perfekt. En ufarlig gass som hjelper til med å få Jorden passe varm, samtidig som den hjelper oss med å få i gang planteveksten. Noe som er helt avgjørende for at det skal finnes høyerestående liv på denne planeten.
På et eller annet tidspunkt var det en eller annen. Han kunne ikke ha vert verken botaniker eller zoolog. Han som fikk det for seg at CO2 kunne benyttes politisk.
Mannen,- for han må ha vært en mann, fordi han tenkte bare på penger. Alle menn med makt tenker på penger,- og damer.
Les også: Storbritannias folkevalgte erklærer klimakrise
Og ei dame ble det! Gro Harlem Bruntland
Frykt skulle skapes igjen blant befolkningen. Denne gangen var det ikke Sovjetunionen som skulle være den store stygge ulven, men gassen CO2. Og redselen for at gassen CO2 skulle forårsake et globalt sammenbrudd. Et inferno, et ragnarok.
Reiulf Steen var selvfølgelig i mot slikt tøys, og det sa han, og da fikk han høre på TV at han hadde et personlig problem, – men han fikk jobben som ambassadør i Chile. Det var en veldig enkel måte for henne å bli kvitt en av de få som turde å si henne imot.
Folk hører på hva vi sier, og de gjør hva vi forteller dem å gjøre! Akkurat som kamerat Bresjnev har sagt.
Nå kjører vi på global varming, eller hva det var, og CO2.
Folk vet ikke hva CO2 er, derfor er det så enkelt. Ingen vil sette spørsmålstegn ved noe. Vi kjører det inn i FN, så får vi snart hele verden til å føle frykt.
Genialt!
Og slik ble det, i alle fall i Vest-Europa.
Unger blir proppet fulle av klimahysteri i barnehager og på skolen. Og folk som ikke innehar et normalt nivå av skeptiske tanker, er med på galskapen.
Politikere og næringslivsledere er med på galskapen, – alle frykter noe.
Men, svært få vet hva de frykter. Selvfølgelig frykter de ikke CO2 eller noe av det andre som er i skremselspropagandaen, men de frykter at alle andre skal si at de ikke frykter.
Les også: Aksjonister demonstrerte utenfor Norges ambassade i Paris
En psykisk behandling neste?
Det har blitt populært å være redd, – for hva da?
Skal vi være redde for at Jordens planter trives bedre enn på veldig lang tid i historien?
Skal vi være redde for at noen politikere sier at verden vil kokes innen veldig få år hvis vi ikke gjør som de sier?
Er det ikke mulig å si som Ole Brum da han fikk spørsmålet: Tenk om alle trærne faller ned på oss?
– Tenk om de ikke gjør det.
En av verdens fremste forskere, professor Ole Humlum sier at vi går i mot en ny istid. Det er ikke et spørsmål, men en konstatering.
Med all hans kunnskap og forskning, burde verdens folk lytte til ham. Men det gjør de tydeligvis ikke. I alle fall ikke de korrupte politikerne og de korrumperte journalistene.
Norges eneste nobelprisvinner i fysikk Ivar Giæver er helt klar i sine uttalelser om det påståtte klimaproblemet. Intet er så stabilt som klimaet i vår tid. Hvis noen kan være sikre på at Jordens temperatur har steget 1- en grad siden 1870, er det et eksepsjonelt stabilt klima.
Les også: Søkkrike amerikanske kjendiser er blitt klimaaktivister – slipper ut CO2 i enorme mengder
149 år uten variasjon i verdens temperatur. Det er spesielt.
Men, verdens «klimaforskere» holder folk i frykt for at det kan skje en dramatisk klimaendring. Den dramatiske klimaendringen skjer nok ikke når klimahysterikerne vil det, men når Solen vil det!
Solforskere påviser en nedgang i solens intensitet i de nærmeste 10- årene, noe som vil si at vi går inn i en periode med veldig lave temperaturer. En liten istid igjen?
Hvis vi får en tilsvarende klimaendring som den for noen hundre år siden, er det ikke snakk om varme, men kulde.
Hvis vi er ekstremt uheldige, som folk har opplevd mange ganger før, med enorme vulkanutslipp, da skal folk være redde. Da kan folk føle frykt.
Sammen med en sol som er i dvale og et utbrudd fra Katla på Island, eller fra en av de andre 130 farlige vulkanene på Jorden, vil det skape en Fimbulvinter. En vinter som ikke tar slutt.
Det skal vi ha frykt for, – ikke en klimaendring på et par grader, og litt økning av CO2.
Et slikt senario er veldig trolig innen få år. Flere vulkaner er på overtid, og når de smeller, da smeller det skikkelig. De små kinaputtene som knapt blir nevnt i media er så små at det ikke betyr noe som helst, for andre enn dem som er i nærheten.
Et virkelig stort vulkanutbrudd derimot, vil gjøre Jorden til et helvete innen få måneder.
Dette er beskrevet i år 536, 1783 og 1816.
Keiser Justinian i Konstantinopel, som var en meget religiøs mann, han begynte å bygge verdens største kirke på 530- tallet, Hagia Sofia for å blidgjøre sin Gud. (Verdens største kirke i 1000 år) Men det hjalp ikke. Guden hans ville ikke høre selv om han ofret både penger og folk for å få bygget denne enorme kirken. Det var det samme på den tiden som det er nå, naturen bestemmer. solen og jordens krefter bestemmer alt.
Da store deler av Islands befolkning døde i 1783 var også der folk religiøse. De tilba sin Gud hver dag, men det hjalp ikke. Laki (Lakagigar) var stekere enn deres Gud. Vulkanutbruddet fra Laki var så ille at en femdel av folkene på Island døde, sammen med en mengde dyr. Hva utbruddet forårsaket i resten av verden, er det sparsomt med meldinger om, men at det var ille, er helt sikkert.
Derimot i 1816, året etter at Tambora hadde sitt enorme utbrudd, er det fullt av meldinger om katastrofe. Folk i Europa og USA opplevde at plantene ikke ville vokse. Et helvete uten mat var et faktum. Et inferno av sult og tragedier over hele Jorden. Forårsaket av et enkelt vulkanutbrudd.
Hvor er frykten for en global klimakrise hvis folk får vite dette?
Frykten vil være hos de som kan sin historie, ikke blant barn som mener at olje og dens produkter skaper en krise.
Frykten som folk har for det som kalles klimakrise, bunner i kunnskapsløshet.
Ennå verre er det at kunnskapsløse lærere på skolen propper ungene fulle av en frykt for noe som ikke finnes. Hvis disse lærerne hadde hatt et snev av kunnskap og sunn fornuft, hadde de sagt at det er en mulighet til vi vil få en klimakrise, men den er veldig liten.
Antagelig kommer vi til å leve våre liv uten at noe skjer, men det kan skje. Et stort vulkanutbrudd kan forårsake at vi får noen grader lavere temperatur og at Solen blir litt mindre klar, – men tenk ikke på dette, hvis det skjer, så skjer det. Det er ikke noe å tenke på.
Frykten for å ikke snakke om frykten, er blitt større enn frykten for en klimaendring. Alle, – nesten alle, tenkende mennesker skjønner at klimahysteriet er veldig feil. Men, – de tør ikke å si det.
Frykten for frykten har blitt så stor at folk i Vest- Europa tror på frykten. Veldig få mennesker tør å si at det ikke finnes noen klimakrise å være redd for.
Man må jo frykte det.
Eller?