Kronprins Haakon prøver forgjeves å håndhilse. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix
annonse

Dette er historien om Halvard Hoel, som var leder for Høyre rett før et valg i Norge noen tiår etter millenniumskiftet. Han er på en evig valgturne. Er sliten. Vil bare hjem.

Men livet hans skal forandres for alltid på grunn av et noe spesielt håndtrykk; et som siden har blitt diskutert og omtalt fra alle mulige vinkler. Bare Halvard Hoel vet hva han egentlig mente med Norges mest omtalte håndtrykk.

«Dette er enkelt. Vi skal til en vernet bedrift. Du går med formannen gjennom lokalet. Bare hør på det han sier. Hils på alle som vil hilse på deg. Ta gode og lange håndtrykk slik at vi får det på kamera. Hvis noen vil klemme deg må du gripe muligheten. De lager sengetøy, så du får sikkert en gave … Herregud Halvard! Ta deg en pille. Du ser ut som en zombie.» Morten Sakshaug, Norges mest innflytelsesrike spinndoktor, stopper taleflommen og ser på sjefen sin. «Er du klar? Får du det til?»

annonse

Les også: Frykter muslimer kan bli forfulgt etter håndhilse-avgjørelse

Halvard tar seg sammen. Målet er så nær. «Det tar bare tjue minutter. Inn, smil, klem og ut. Her, ta en av disse.» Morten gir Halvard en pille fra innerlommen. «Ikke spør, fikk den av en onkel som er lege og hobbykjemiker. Det er i hvert fall morfin i den.»

Og det går bra. Halvard føler stolthet over hvor langt han har kommet, stolthet over partiet. Og han blir oppriktig rørt når arbeiderne vil vise ham det de har laget. Han føler seg løftet over seg selv. Eller kanskje det bare er pillen som setter inn? «I denne avdelingen har arbeiderne lammelser eller bevegelsesvansker i armene. De opererer maskinene med føttene. Det er et utrolig intrikat system.» Formannen viser frem et finurlig pedalsystem. «Hvis du vil hilse på Mariann og Sissel så må du selv ta hendene deres. Men de setter pris på det.»

Halvard, som er lettet over at det har gått bra, og at det ser ut til å nærme seg slutten går frem til de to arbeiderne. Løfter hendene deres og gir dem lange, gode håndtrykk. De smiler. Kameraene klikker i et sett. Han smiler tilbake. Dette ble bra, tenker han fornøyd.

Les også: Reaksjon mot muslimsk lærer som nektet å håndhilse, er ikke diskriminering

«Har du lyst på dette sengesettet?» spør Halvard Morten, da de sitter i bilen. Han lener seg tilbake og lukker øynene. «Du er ikke ferdig ennå, Halvard.» Halvard mister ansiktet av velvære. «Vi skal innom en menighet.» «En menighet?» Morten blar i noen papirer. Al-Allah Moske på Lillestrøm. Halvard stønner. «Men de stemmer jo Arbeiderpartiet hele gjengen. Er ikke det bortkastet tid?» «Ikke alle. Og så tett som det er på målingene er slike besøk av største viktighet.»

annonse

Et siste besøk, Halvard. Så kan du sove. Helst i tolv timer. Smil. Bare gjør som du har gjort i hele dag. Som på bedriften. Han holder en hånd opp mot Morten som skal til å peppe ham. «Det går bra, Morten. En siste. Jeg er klar.» Men han er ikke klar. Han er dødssliten.

Inne i moskeen blir han møtt av forstanderen og noen imamer. Han roser det høye takrommet og det myke teppet. Føler seg litt fjollete. Men de dasser rundt i pysjamas, så hele settingen har mistet noe av den verdigheten et hellig rom bør ha, slik han ser det. Det er nå livet hans skal forandre seg. Med Allah, Herregud, pressen og Morten som vitne.

Han går bort til jentene som står mot veggen. De ser så like ut. Alle i sort. Alle med hijab på hodet. Det går litt i surr. Han tar forsiktige steg på sokkelesten. Kjenner teppet. Er så sliten at han helst vil legge seg ned på det. Hvile. Han skal til å hilse på den første. «Halvard,» sier han og holder hånden frem. Men den høyre hånden hennes henger slapt ned langs siden. Han ser fra ansiktet hennes til sin egen hånd og ned på hennes. Legger ikke merke til at den venstre hånden hennes hviler på brystet. Legger ikke merke til at hun bøyer seg litt frem mot ham. Han gjør som i sted. Tar etter hånden hennes og fører den opp mens han hilser på henne.

Det er vanskelig for Halvard å huske i detaljer det som nå skjer. Hun trekker hurtig til seg hånden før hun løper ut av rommet med en skingrende stemme. De andre i moskeen kommer mot ham med rabalder og formaninger. De holder pekefingeren opp i ansiktet hans. Rister på hodet. Noen snakker norsk, andre fremmede språk. En mann ser ut som om han har lyst til å fly på ham, men forstanderen og Morten holder ham tilbake. Det blitzer og blitzer.

Les også: Må håndhilse for å få statsborgerskap i Danmark

«Kom!» sier Morten og tar ham med seg. Med hurtige skritt går de mot gangen der skoene står. Men noen har posisjonert seg foran hyllen. «Du må legge deg flat,» hvisker Morten ham i øret. «Du vet hva du har gjort?» Halvard visste det. Han hadde ikke ment å fornærme kvinnen. Han var bare uendelig trett, fjern og omtåket. Han hadde ikke tenkt, han handlet på instinkt. Men hvordan skulle han si det så folk ville tro ham?

Han snur seg rundt. Alle ser på ham. Pressen peprer ham med spørsmål. Mennene klager, synger og rister på hodet. Kvinnene har klumpet seg sammen innenfor døren i det andre rommet. «Hvorfor fornærmet du kvinnen?» spør Eva Tveit fra VG. «Jeg ville ikke fornærme henne …» Det er alt han klarer å si. «En person i din posisjon må vite såpass om en viktig minoritetsgruppe i landet,» begynner Kåre Bull fra Dagbladet. «Du har fornærmet henne.» «Ja,» sier Halvard. Han har vel det. «Beklager du?!» skyter Bull videre. «Ja, så klart,» sier Halvard, «men jeg fornærmet henne ikke. Jeg gjorde bare som jeg gjorde tidligere i dag. Jeg mente ikke å fornærme henne. Jeg ville bare hilse på henne, slik jeg gjorde på fabrikken.»

Det går et gisp gjennom moskeen. «Nå må du være klar i din tale,» kommer det fra Janne Hansen i NRK. «Jeg beklager, jeg må gå nå,» sier Halvard og strener ut mot bilen uten å ta på seg skoene sine. Det har begynt å regne. Sjåføren står bak et hushjørne og tar seg en blås. Bilen er låst. Sekundene det tar før Morten låser ham inn i bilen virker som en evighet han ser for seg om og om og om igjen resten av kvelden og hele neste dag.

«Halvard Hoel sammenligner muslimer med handikappede», sto det som overskrift i VG. «Søker Hoel å sanke stemmer hos ekstremhøyre?» slo Aftenposten opp. Dagbladet skrev: «Hoel med utspekulert fornærmelse i moske». Et kjapt blikk på NRK og TV2 viste at han var hovedoppslaget på alle nyhetssendinger. Han orket det ikke. Skrudde av mobilen. Antallet nye e-poster som sto og poppet var tresifret, nesten firesifret. Han ville ikke snakke med Morten. Ville bare vekk. Forsvinne. Og i dag var det valg.

Les også: Imam ber muslimer nekte å håndhilse på det motsatte kjønn under statsborgerskapsseremoni

Han tar mot til seg og ringer Morten. «Hvor ille er det?» «Verre!» sier Morten. «Hva kan jeg gjøre?» «Lukk gardinene og hold deg hjemme. Jeg har sendt ut en pressemelding i ditt navn. Jeg har skyldt på at du fikk noe dop, som du ikke visste at du tok. Jeg tar støyten. Men du er ferdig, Halvard. Vi får rett og slett håpe at Høyre likevel gjør et godt valg.»

Halvard finner en side på nettet som utelukkende viser tall. Reelle oppdateringer. Han orker ikke analyser og nyhetsoppslag. Men han hører likevel hvordan de brøler på Youngstorget. Ap og venstresiden har gjort et brakvalg, selv om alle prognosene viste dødt løp. Det var hans feil. Det var ingen annen forklaring. Divergensen mellom forhåndsstemmene og stemmene på valgdagen bekreftet det. Uten håndhilsningen hadde Høyre vunnet valget. Og han hadde vært statsminister.

Det var Morten som fant Halvard på sofaen to dager senere. Han hadde forsøkt å skjære av seg høyre hånd. Blodtapet lå størknet igjen på teppet. Lukten fikk Morten til å kaste opp.

Resett trenger din hjelp

Du kan støtte oss på Vipps nummer 124526.
Bankoverføring til kontonummer 1503.94.12826.
SMS "Resett fast" (59,- pr. mnd.) eller SMS "Resett" (200,- en gang) til 2474.

NB: Dette er helt separat fra Resett-abonnement og gir ikke tilgang til abonnementsinnhold. Resett-abonnement finner du ved å trykke her.