I et innlegg i Klassekampen skriver forfatter Sandra Lillebø at den «norske frykten for det fremmede er ikke noe nytt».
Hun kaller det «bygdedyret», som var her før «rasismen og muslimhatet». Hun mener at «norsk fremmedfiendtlighet ikke er noen ny øvelse, og at dens ulike uttrykk gjennom tidene kan og bør sees i sammenheng med hverandre.»
Lillebø kommer inn på sine egne erfaringer som innflytter til en bygd og hvordan hun alltid ble behandlet som en fremmed. Hun mener vi trenger flere beretninger om hva det er å stå på utsiden av de små og store norske fellesskapene.
«Den norske frykten for det fremmede er ikke noe som dukket opp da de første arbeidsinnvandrerne kom til landet på 1970-tallet. Før det var det samene, det var sigøynerne, det var nordlendingene, det var psykiatriske pasienter, det var arbeidsfolk, det var bygdefolk. Å sette rasismen og muslimhatet inn i en slik sammenheng, er ikke å gjøre den mindre skrekkelig. Det er å vise frem hvor grufull den er, fordi den er et vedvarende trekk ved samfunnet vårt – ikke bare et hat som blusser opp i ny og ne,» avslutter hun.
Les også: Angrep mot muslimer er forkastelig, og må spesielt fordømmes av islamkritikere
Kommentar
Lillebø skriver ikke hva hun tenker om andre folkeslag og kulturer. Som for eksempel om frykten for det fremmede er universelt menneskelig, og noe som gjenfinnes i alle kulturer.
Innen psykologien er det vel kjent at frykt for fremmede oppstår hos barn allerede i seks måneders alder. Mennesket har også andre fobier, som forskerne har antatt har sammenheng med nedarvede trekk som tidligere har økt sjansene for overlevelse.
Av de universelle tingene mennesket har frykt for er slanger, edderkopper, rotter, høyder, storm, mørke, blod, og altså fremmede.
Les også: Islam og nordmenns patologiske selvransakelse (+)
Denne innsikten burde kanskje vært litt mer utbredt, da hadde man muligens kunnet forutse noen av de problemene som har oppstått i masseinnvandringens tidsalder.
Det er ikke bare nordmenn som har frykt for fremmede. De som tror det, har neppe særlig mye innsikt i andre kulturer, ei heller i innvandrerkulturene i Norge. Men det paradoksale er jo også at svært mange av de mest innvandringsliberale nettopp bor i områder som er helt «hvite». De har fjernet seg fra det de nok instinktivt ville fryktet.
De, som alle andre.