Representanter for Taliban ankom Norge i februar. Foto: Terje Bendiksby / NTB
annonse
annonse

Taliban kommer ikke til Oslo for å diskutere kvinners rettigheter. Taliban kommer til Oslo for å hente penger.

Shafiullah Azam, en av Taliban-delegatene sier det rett ut til Associated Press:

– Vi ber dem om å frigjøre afghanske midler og slutte å straffe vanlige afghanere på grunn av politiske hensyn.

annonse

Taliban skyver befolkningen i Afghanistan foran seg som gisler for å legge press på USA til å frigjøre verdier for 9.5 milliarder dollar som ble frosset av amerikanerne da Taliban inntok Kabul samt for å overta Asraf Ghani-regjeringens sugerør i den norske bistandskassen.

Fra New York tåkelegger Støre i vant stil med en uforståelig fortelling. Han sier til VG at «De er her fordi vi har lagt til rette for at de skal møte afghanere som er i eksil, sivilsamfunnet i Afghanistan, USA, EU og Nato. (…) Norge kan gjøre dette fordi vi er gjenkjennelig over tid», legger Støre til.

Mener Støre at Taliban kommer til Norge for å hilse på afghanere som har rømt fra Taliban? Eller kommer de som gamle venner fordi de gjenkjenner oss, og ikke som fiender som vi har ofret norske soldaters liv for i en krig som varte i nesten 20 år og som har kostet norske skattebetalere mangfoldige milliarder kroner?

annonse

Eller er det fordi at også Taliban gjenkjenner en idiot når de ser en? Mye kan tyde på det siste.

For norsk utenrikspolitikk har gått fullstendig av hengslene i stormannsgale og etnosentriske visjoner om Norge som humanitær stormakt. Det tok helt av med stigende oljeinntekter og med en ufattelig naiv eufori og fredsoptimisme etter Sovjetunionens kollaps i 1991.

Til forskjell fra våre naboland, som etter Den kalde krigen sikret seg nye posisjoner sikkerhetspolitisk, industrielt og handelsmessig først og fremst ut ifra realpolitiske prioriteringer, søkte Norge rollen som ledende bistandsyter, menneskerettighetsforkjemper og fredsmekler.

Mens de andre nordiske land valgte å ivareta og befeste sine interesser i nærområdet, ble UD omorganisert og vendte i stedet blikket mot fjernere himmelstrøk og en form for global filantropi som entusiastisk ble kalt engasjementspolitikk av Stoltenberg og en misjonsivrig Bondevik, og siden ‘norsk omdømmebygging’ med minst like stor glød av Erna Solberg.

Mens Sverige raskt parkerte rollen som global utviklingsmodell og leder for de alliansefrie land i FN-diplomatiet og i stedet søkte å bli den ledende staten i Østersjøen, lanserte man på norsk side visjonen om Norge som ”humanitær stormakt”, og strødde bistandspenger ut i øst og vest og særlig i sør.

Mens danske myndigheter, i samarbeid med næringsliv og arbeidslivets organisasjoner, vektla infrastrukturprogrammet rundt Øresundbroen og tok en lederrolle i støtten til de tidligere sovjetiske republikkenes uavhengighetsbestrebelser i Baltikum, søkte Norge å etablere seg som ledende bistandsnasjon og global fredsmekler fra Sri Lanka i Asia via Sør-Sudan i Afrika til Columbia i Sør-Amerika.

Og mens Finland erklærte vennskaps- og bistandspakten med Sovjet fra 1948 som ugyldig, kjøpte amerikanske jagerfly i stedet for langt billigere svenske JAS-Gripen og meldte seg inn i EU før Sovjetunionen knapt rakk å gå i oppløsning, la Norge ned det nasjonale forsvaret, satte i stedet sin lit fult og helt til USA og kanaliserte olje-pengene til et stadig voksende bistandsbudsjett.

Utfordringen ble å finne prosjekter nok for å bli kvitt alle bistandspengene. Den jobben ble overlatt til unge saksbehandlere i UD som omtrent kom rett fra lesesalen på Blindern. De strødde rundt seg med penger, mens toppsjiktet i embetsverket reiste rundt og meklet fred. Oppfølgingen, kontrollen og resultatene knyttet til bistandsprosjektene ble, som man kan forvente, gjerne deretter. Riksrevisjonen har påtalt det gjentatte ganger, åpenbart uten at det har gjort noe inntrykk hverken på den politiske eller administrative ledelsen i UD.

annonse

Slik har Oslo fått internasjonalt ry som ’capital of easy money’. Flere herværende ambassader har faktisk som hovedoppgave å utløse norsk finansiering til prosjekter i hjemlandet.

Det offentlig finansierte bistandskomplekset er vokst til en milliardindustri uten rimelige kvalitetskrav, produktivitetskriterier eller adekvate kontrollmekanismer og i praksis unndratt fra offentlighet. Enorme beløp forsvinner til lønninger og administrasjon i NGOene i Norge og i korrupsjon i mottakerlandene. Og hva som har ført til reell utvikling og hva som har ført bistandsavhengighet er langt fra klart.

Dette skiftet i norsk utenrikspolitikk, fra realpolitikk og nasjonale interesser til universelle verdier og globalt engasjement, har få resultater å vise til.

Terje Rød Larsen (Ap) og Mona Juuls (Ap) fredsmekling i Midtøsten førte ingen steds hen bortsett fra at det kostet norske skattebetalere dyrt. Erik Solheims (SV) fredsmekling på Sri Lanka forlenget krigen og økte de humanitære lidelsene til sivilbefolkningen på samme måte som Hilde Frafjord Johnsens (Krf) fredsmekling ble en katastrofe i Sør-Sudan.

Norske diplomater kan ikke lenger vise seg der mer. Det er ingen grunn til å tro at det vil gå annerledes når norske myndigheter nå legger til rette for å pumpe penger inn i Taliban-regimet i Afghanistan.

For det er dette uoversiktlige og stadig voksende villnisset av nesten 250 frivillige, men i realiteten hovedsakelig statsfinansierte organisasjoner som med flere tusen ansatte og med partikamerat Jan Egeland i Flyktninghjelpen i spissen, som sammen med UD står bak initiativet for å få denne terrororganisasjonen til Oslo. Det er dette Talibans besøk dreier seg om.

annonse

Taliban er ute etter penger. NGOene er ute etter penger. Embetsverket i UD er ute etter nye karriereløp. Politikerne er ute etter internasjonale retrettstillinger,  elitesirkulasjon med The Clintons og Bill Gates og kunne gå på røde løpere sammen med de store gutta i World Economic Forum.

De er alle ute etter penger. Norske skattebetaleres penger. Dine og mine penger.

Og mens det brenner på grensen til Ukraina og norske strømkunder tvinges til å betale de høyeste strømprisene i Europa, deler utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) dem velvillig ut til terrororganisasjonen Taliban, mens finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) sitter stille som en mus.

UD danser med Taliban

Tegn abonnement eller støtt oss på andre måter hvis du ønsker at Resett skal bestå som en motvekt til de etablerte og statsstøttede mediene i Norge.

annonse

Vipps 124526
Bankkonto 1503.94.12826
SMS “Resett” (200,- en gang) til 2474

annonse
Utskriftsvennlig versjon Utskriftsvennlig versjon