Navnet Karl Meyer er i dag lite kjent utenfor kretsen av dem som er spesielt opptatt av norsk politisk historie i mellomkrigsårene. Men navnet hans og navnet på lilleputt bevegelsen han stablet på beina i 1927 er verdt å merke seg også i vår samtid.
Karl Meyer var kjent i sin tid som en eksentrisk forretningsmann med store ideer og en evne til å skape mye liv og røre rundt sin person og hans virke. Noen vellykket forretningsmann var han ikke, da det sies om Meyer at «han tjente fire formuer men tapte fem». Men en mann som evnet å få folks oppmerksomhet rundt det han stelte i stand var han definitivt, og på våren 1927 stablet han Norges første fascistiske parti på beina, Den Nationale Legion.
Her traff Meyer på noe i sin samtid. Med flere tusen fremmøtte ved oppstartmøte til legionen, mange av dem unge menn, viste Meyer at det var en viss interesse for legionens anti-kommunistiske og nasjonale budskap i deler av det norske folk, ihvertfall i hovedstaden. Legionen trakk til seg en rekke fargerike personligheter, blant annet sirkusdirektør og Norges sterkeste mann på den tid Karl Norbeck. Flere av dem som stiftet bekjentskap i legionens rekker kom senere til å spille en viktig rolle i Norges neste fascistiske parti, nemlig Nasjonal Samling.
Den Nationale Legion opplevde en begrenset umiddelbar fremgang. De fikk svært mye mediadekning og under valget samme år som de ble opprettet klarte legionen å skrape sammen 1200 stemmer i hovedstaden, noe som var sammenlignbart med erkefienden deres kommunistene. Men suksessen ble kort levd da interne stridigheter i legionen, spesielt rundt den eneveldige førerskikkelsen Meyer til slutt ledet til at partiet gikk i oppløsning.
Men hvorfor er historien til Meyer og Legionen verdt å få med seg i dag? Historien gjentar kanskje ikke seg selv, men den har en tendens til å rime, og rime kan historien om legionen med den som i våre dager har utspilt seg med Lysglimt og Alliansen. Lysglimt, med hans opprinnelige anti-globalistiske og nasjonalkonservative budskap, basert på «nasjonalisme med et smil», traff en eller annen politisk nerve i vår samtid. Ihvertfall blant enkelte for en stund.
Selv om Alliansen aldri oppnådde de store valgresultatene i 2017, noe ethvert ny parti i norsk politikk er dømt til å slite med og da spesielt et som de facto havner langt ute på den politiske høyresiden, så evnet faktisk Lysglimt å stable på beina et parti på kort tid som drev valgkamp i store deler av landet. Mye av denne suksessen skyldes uten tvil partiets evne til å trekke til seg ungdommelige og engasjerte krefter, på mange måter lik det Meyer klarte.
Formålet med denne teksten er ikke det å trekke likhetstegn mellom Legionens politiske posisjon, altså en uorganisert form for fascisme, og den Alliansen har. Nei, formålet er å belyse at begge disse partiene og deres ledere, evnet å treffe en viss nerve i deres samtid. En nerve som var spesielt sår blant enkelte unge mennesker som ønsket en «ny» form for politikk, annerledes enn den de gamle og etablerte partiene kunne tilby. Videre er formålet med denne teksten å bevisstgjøre leseren på at begge disse partiene har hatt en viss appell og mulighet til å gjøre seg bemerket i norsk politikk, men på grunn av katastrofal ledelse vil begge partiene trolig bli husket som lite mer enn som parentes i landets politiske historie.
Det er åpenbart et marked i dag for et nasjonalkonservativt og anti-globalistisk parti som evner å fremme denne politikken på en fornuftig og vel balansert måte, men dette er et behov som Alliansen åpenbart ikke har evnet å fylle. Enkelte snakker om å opprette et nytt parti som skal mette dette behovet, men jeg stiller spørsmål ved hvorvidt dette faktisk vil gå. Det å opprette nye partier i Norge i dag er ingen enkel sak, og det er en smal sti man må holde seg på for å unngå å havne i «de uspiselig leir». Jeg sier ikke at det ikke går, men hvis et slikt parti skal ha sjanse for å lykkes så må den verken ha en Lysglimt eller en Karl Meyer ved roret.