Tilbakemeldingene har vært klare og entydige. I den utstrekning Resetts lesere representerer folkets røst, er det åpenbart veldig mange som er veldig misfornøyde med globaliserings-politikken til de etablerte partiene på Stortinget.
I løpet av knapt tre dager meldte over 3.000 at de var enige i at ”Vi trenger et nytt parti som kompromissløst tar tak og prioriterer de store og viktige sakene som truer landets fremtid, vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd.” Over 90% av de som har svart!
Mens opportunistiske politikere har kranglet om taket for mva-fritak på importerte varer og et patetisk Fremskrittsparti har solgt seg ut for skarve 500.000 sølvpenger til Human Rights Service og to flasker vin, er faktisk folk flest opptatt av globaliseringens konsekvenser for et land politikerne er i ferd med å kjøre i grøfta.
Bare 108 av de totalt 3.691 som har tatt seg bryet med å svare på «spørreundersøkelsen», eller under 3%, mener at ”Høyre og Frp gjør en bra jobb og at det er greit som det er.” Det sier litt om misnøyen med regjeringen. Den blir antakelig ikke noe mindre med Krf med på lasset.
Om alle også hadde sendt sin underskrift mangles, i skrivende stund, bare 1.667 underskrifter på det formelle kravet om 5.000 underskrifter for å stille liste til Stortingsvalg. Med denne farten kunne et slikt parti bli en formidabel kraft frem mot valget om tre år til.
Internet og nye sosiale media og plattformer åpner for helt nye muligheter for en bred folkelig mobilisering. Og det har kommet særdeles mange konstruktive synspunkt og innspill. Artikkelen har avstedkommet over 800 kommentarer. Å følge med i de mange diskusjonene har vært lærerikt.
Og om jeg har lest kommentarfeltet rett, er det først og fremst dette som opprører og opptar folk;
1. De vil ha demokratiet tilbake. Folkestyret har forvitret. Folk krever eliteveldet som har fått utvikle seg på tvers av partigrensene, avskaffet. Folk ønsker at de viktige politiske beslutningene skal ut av de mørke bakrommene og frem i dagens lys.
De vil ikke avskaffe minoriteters legitime rettigheter, men de vil avskaffe mindretallstyranniet og få tilbake flertallsstyret. De vil ha mer lokalt selvstyre, mer direkte demokrati og at de folkevalgte skal stilles til ansvar for løftebrudd, misligheter, udugelighet og skjødesløs omgang med fellesmidler og skattebetalernes penger.
2. I utenrikspolitikken er det bred enighet om at vi må kreve vår suverenitet tilbake, vår selvråderett og kontrollen med vårt eget land og våre grenser.
Internasjonalt samarbeide, deltakelse i internasjonale organisasjoner og ratifisering av internasjonale avtaler (senest Acer- og Marrakech-avtalen) må være drevet av realpolitikk og nasjonale interesser og komme i tillegg til og ikke i stedet for nasjonale beslutningsprosesser og aldri på bekostning av vår suverenitet.
Beslutningene skal tas i Oslo, Hammerfest og på Sunndalsøra, ikke i Brussel, Bonn eller i Washington. Ja til internasjonalt samarbeid! Ja til demokrati! Nei til globaliseringens tyranni!
3. Av alle politikkområder må befolkningen og landets sikkerhet komme først. Uten sikkerhet blir alt annet uvesentlig.
Forsvaret må styrkes og den nasjonale forsvarsterskelen gjenopprettes både for å redusere faren for at et geopolitisk utsatt land som Norge skal bli objekt for stormaktenes interesser samt for å øke sannsynligheten for at våre allierte skal komme oss til unnsetning om vi skulle trenge det.
Terrorsikringen må tas på alvor slik at faren for et nytt Utøya og et nytt regjeringskvartal lagt i grus, minimaliseres.
Politiet må gis et tydelig mandat til å hamle opp med den økende gjeng- og innvandringsrelaterte kriminaliteten før det er for sent, og strafferammene for grove voldsforbrytelser som ran og overfallsvoldtekter må skjerpes.
4. Ingen ting er mer presserende enn snarest å få kontroll med og få stoppet de destabiliserende demografiske, økonomiske, politiske og kulturelle konsekvensene av globalismen, innvandringslibralismen og at landets grenser er lagt åpne som en låvedør.
Norge må reforhandle, eller eventuelt si opp EØS-avtalen, og gjøre som Storbritannia og kreve unntak fra forutsetningen om åpne grenser og fri flyt av personer. Norge må fratre Schengen-avtalen, men om mulig søke å opprettholde det internasjonale politisamarbeidet.
Innvandringen må under kontroll. Staten må til enhver tid ha kontroll med hvem som befinner seg i landet. Illegale emigranter må registreres og eventuelt bortvises. All økonomisk velferdsinnvandring må opphøre snarest. Bistanden bør snus og rettes mot nødhjelp, krisebistand, repatriering og stabiliserende tiltak i nærområdet.
5. Den nordiske velferdsmodellen har vært til velsignelse for landet, men er truet først og fremst av den enorme og økende økonomiske belastningen innvandringen innebærer, en forvokst og til dels lite effektiv offentlig sektor og en klientskapende velferdsstat.
Grovberegninger viser at innvandringen koster norske skattebetalere 250-300 milliarder i året. Det er en vanvittig kostnad politikerne har pålagt skattebetalerne og det vil bare øke dersom ikke noe blir gjort. Velferdsstaten er ikke lenger bærekraftig. Innvandringen torpederer den nordiske velferdsmodellen.
Den liberale praktiseringen av velferdsordningene legger samtidig grunnlag for trygdeeksport, forhindrer integrering og skaper livslange sosialklienter både av hele innvandrergrupper og av store norske ungdomskull i arbeidsfør alder.
Noen kan ikke arbeide. De må vi hjelpe. Mange kan arbeide, men vil ikke arbeide til tross for at det er rikelig med enkle arbeidsoppgaver, bl.a. når det gjelder vedlikehold av en nedslitt offentlig infrastruktur, dersom LO, NHO, Arbeiderpartiet og Høyre åpner opp for det.
Det er ikke riktig at vanlige arbeidsfolk skal arbeide mer for at andre ikke vil. Det er ikke riktig at vanlige arbeidsfolk skal betale mer i skatt for å finansiere manglende effektivitet i offentlig sektor. Det er ikke riktig at vanlige arbeidsfolk skal slite for å finansiere trygdeeksport til Sudan.
Det må snarest mulig settes en stopper for det multikulturelle eksperimentet eliten har ledet landet inn på. Det har gått alt for langt. Hvis ikke noe blir gjort, blir det å jobbe mer, betale mer i skatter og avgifter, få dårligere velferdsytelser og mindre pensjon og sannsynligvis heller ikke noe takk for strevet fra Stortingsrepresentanter som selv tjener en million i året.
Det må snarest mulig settes en stopper for globaliseringspolitikken. Ved folkeavstemningene både i 1972 og i 1994 sa grasrota klart ifra hva den mente om norsk selvråderett og om EU. Til tross for dette har, den sentrale politiske eliten, fra Brundtland-regjeringen i 1981 til dagens Solberg-regjering, uten forbehold og med uforminsket styrke, opprettholdt globaliseringspolitikken.
Norge er i dag like integrert i EU som noe medlemsland. Det har i stor grad skjedd ved implementering uten forbehold av stadig nytt og mer omfattende EU-regelverk, en stadig større del av politiske beslutninger som fattes administrativt, politiske vedtak og hestehandler fattet bak lukkede dører og et embetsverk og en statsforvaltning som i hovedsak har sett seg tjent med globaliseringspolitikken og vært lite kritisk til dens negative følger.
Slik er vi, til tross for EU-avstemningene og til tross for at et flertall av folket er negative til denne utviklingen, blitt ledet stadig lenger ut i den globalistiske hengemyra, senest ved FNs migrasjonsavtale som regjeringen har tatt sikte på å lure på plass uten noe skikkelig offentlig ordskifte.
Men vi kan ikke, og skal ikke akseptere at politikerne lurer på oss en utvikling som ikke er ønsket. Vi trenger å utvikle alternative og bredt forankrede nasjonale strategier. Vi må ha en omforent plan for hvordan Norge skal se ut om 10, 20 og 50 år til. Det vil være en annen plan enn den som globaliseringspolitikerne prakker på oss.
Det trengs bred mobilisering for å legge grunnlaget for et parti som kan samle minst 20% av velgerne i 2021. Grasrota må mobiliseres slik som i 1972 og i 1994 og slik vi nå ser i flere land i EU hvor det etter hvert har begynt å gå opp for folk at EU, globalismen og multikulturalismen er elitenes prosjekt og et prosjekt som går på bekostningen av interessene til folk flest’.
Det er kommet flere invitasjoner om å bli med i et av de eksisterende innvandringskritiske småpartiene. Men der er det mye rart udemokratisk grums og mange nokså sære særinteresser. Og når de etter flere år knapt har oppnådd 0,1 % av stemmene forteller det litt om at uroen og bekymringen hos de brede lag av befolkningen dreier seg om at folk flest er glade i landet sitt og at de er opptatt av å ivareta sine interesser som rettmessige borgere av dette landet. Folk er ikke dumme, slik mange politikere er tilbøyelig til å tro.
Så glem alle som lefler med totalitære krefter! Glem surrehuene i Venstre og Kristelig folkeparti. Glem Erna, Siv og de ultraliberale globalistene i Høyre og Frp.
Bare et program basert på sunn fornuft og godt gammeldags norsk bondevett kan få Norge på rett kjøl igjen.
Tiden er overmoden for å mobilisere mot globaliseringen. Svært mange i Frp er skuffet over partiledelsens svik. Svært mange i Høyre er misfornøyde med Erna Solbergs globaliseringspolitikk. Sosialdemokratiet er i krise, Arbeiderpartiet er i oppløsning og mange på venstresiden er også sterkt kritiske til globaliseringspolitikken og det multikulturelle eksperimentet.
Å stoppe velferdsinnvandringen, få kontroll med og redusert øvrig innvandring og gjennomføre en radikal omlegging av integreringspolitikken vil åpenbart være en kjernesak. Men dette dreier seg om langt mer enn det. Det dreier seg om å få satt en stopper for elitens globaliseringspolitikk over hele fjøla, ikke bare på innvandringsfeltet.
Det dreier seg om å ta folkestyret tilbake til folket, sette den politiske eliten på plass og sikre demokratiske beslutningsprosesser.
Det dreier seg om internasjonalt samarbeide og en aktiv utenrikspolitikk, men ikke på bekostning av vår suverenitet, selvråderett og kontroll med egne grenser.
Det dreier seg om stats- og samfunnssikkerhet, om å gjennombygge en nasjonal forsvarsterskel, adekvat terrorberedskap og et handlekraftig politi.
Det dreier seg om en overmoden reform av en ineffektiv og ikke-bærekraftig velferdsstat og at det stilles krav til at alle som kan, også skal arbeide og bidra til trekke sin del av lasset.
Det dreier seg om å få gjeninnført en styringstradisjon basert på realpolitikk og norske interesser for å få frem omforente og robuste strategier mht. hvordan Norge skal se ut om 50 år.
Det dreier seg om å samle alle gode krefter mot elitenes snikglobalisering før det er for sent.