Debatten om kvinner i forsvaret har igjen blusset opp og sporet av. Sist med oberstløytnant Harald Høibacks utspill om at stor kvinneandel vil svekke Forsvarets stridsevne.
For å stadfeste det åpenbare, like godt, først som sist – Forsvaret er ikke bare en arbeidsplass med velferd og goder, inkluderende arbeidsliv og kantine. Forsvaret er til for å forsvare land og folk i krig. I en primal og brutal virkelighet, der tredje generasjons feminisme har like lang levetid som en snøball i en stekeovn. Høiback har åpenbart helt rett. Kvinner vil generelt sett aldri ha den samme stridsevne som menn.
Vi har drøye 3 000 år med historie å støtte oss til. Aldri tidligere har kvinner generelt sett blitt kvotert eller oppfordret til stridende styrker. Dette var også situasjonen i samfunn og i deler av vår historie, der kvinner hadde større anerkjennelse og makt, og kunne anses som mer likestilte enn i dag. Disse samfunnene hadde dog balanserte og fornuftige kjønnsroller, med takt i det virkelige liv.
Hvis en folkestamme taper 50 % av sin mannlige befolkning i strid, vil folkestammen likevel overleve. Hvis 50 % av kvinnene i folkestammen faller i strid, vil folkestammen dø ut. Derfor er menn «expendables». Derfor er menn generelt sett biologisk annerledes utstyrt enn kvinner. De er kort og godt overlegne som soldater, generelt sett. Av samme årsak forvalter vi en hjortestamme som jegere, med å gjøre innhogg i bukkebestanden først. Hele naturen er innrettet slik. Av denne grunn alene er tvangsforet likestilling i Forsvaret ikke bare feil, men for folket suicidalt.
En folkestammes kvinner føder barn, etter partnerseleksjon blant de beste av «expendables». Kvinner generelt sett vil la seg underordne en sterkere og seirende fiende, mens menn på den tapende siden vil viskes ut av stamtreet for fremtiden. La deg gjerne provosere, men slik er naturen innrettet – og det er intet feil med det. Begge egenskaper er avgjørende for menneskelig overlevelse og naturens seleksjon. Samfunnet fungerer med underskudd av menn, men degenereres med underskudd av kvinner. Kvinnene bærer fremtiden. De er premissgiverne og bærerne av samfunnets moral. Synker kvinnens moral, synker mannens automatisk.
Selv om enkelte ikke vil innrømme det, er vi ikke opphøyet naturens naturlige seleksjon. Du kan tilhøre hvilket politisk parti du vil, hvilken «likestillingskomite» du vil, du kan være så mye feminist du bare vil. Den tilbakevendende nyheten er at naturlovene gjelder for deg også.
Ikke bare av åpenbare biologiske årsaker, men også av taktiske og strategiske årsaker, har strid vært forbeholdt menn. Først og fremst for styrkenes åpenbare stridsevne, men også for folkets overlevelse, for fremtidens barn og slektenes gang. Våre forfedre pleide å si «En manns arbeid går i arv fra far til sønn. En mors arbeid er evig».
Dagens villede politikk og likestillingspropaganda, stikk i strid med naturlovene, oppsto med 68er generasjonens relativisme, dekonstruksjon av kjernefamilien og de balanserte kjønnsrollene. I dag oppebæres denne illusjonen av feig verdisignalisering, programfestet utopisk og realitetsfjern «likestilling» i «inkluderende handlingsplaner», katalysert med krenkelseskultur.
Ikke noen gang tidligere i historien har et folk kvotert inn og heiet frem sine kvinner til potensielle frontlinjer. Våre forfedre visste bedre. De forsto at naturen alltid og nådeløst gjenoppretter balanse. Den tar ikke hensyn til verken kvantitet eller følelser.
Høiback fortjener all den kredit han kan få, i en tid der man risikerer gård og grunn for å påpeke det åpenbare og selvfølgelige. I en tid der det meste er snudd på hodet.