Det er et betydelig gjennomtrekk i Trumps administrasjon. Medarbeiderne varer ikke lenge. Noen blir presset ut, andre velger å trekke seg. Han er allerede inne med sin tredje stabssjef, og sin tredje nasjonale sikkerhetsrådgiver. Utenriksministeren er byttet ut, sjefen for justisdepartementet fikk sparken og nå trekker også forsvarsminister Jim Mattis seg.
Selv vi som grunnleggende støtter opp om det radikale, nasjonalt orienterte budskapet som Trump gikk til valg på må erkjenne at mannen er idiosynkratisk, sta, selvopptatt og ikke nødvendigvis en mann med stor hang til detaljer. Han leser lite, heller ikke sine briefinger. Trump er utålmodig, han har nykker.
Flere har vært inne på at Trump baserer seg på instinkter når han tar avgjørelser, også i utenrikspolitikken. Han har blitt anklagd for å la USAs historiske allierte gå for lut og kaldt vann, mens autokrater som Putin blir behandlet med respekt. USAs allianser og globale maktprojeksjon skulle bli skadelidende.
Foranledningen til at Mattis trekker seg, er etter alt å dømme beslutningen om å trekke de siste amerikanske troppene ut av Syria. Også i Afghanistan planlegger man en kraftig reduksjon i troppene, og Trumps administrasjon presser samtidig president Ashraf Ghani til å forhandle med Taliban. USA har direkte dialog med Taliban for første gang.
Det Trump gjør i utenrikspolitikken er konsistent med budskapet fra valgkampen. USA skal ikke drive med nasjonsbygging eller involvere seg som «verdens politimann». Ressurser skal brukes i USA og på amerikanere selv.
Dette ble kraftig kritisert av etablissementet den gang, og de er like forferdet når de nå ser det bli satt ut i praksis. Den utenrikspolitiske tenkningen er så «satt» at enhver radikal omveltning er ubegripelig som annet enn irrasjonalitet i deres øyne.
Men hva har USA fått ut av sin voldsomme militære tilstedeværelse nærmest overalt på kloden? Det er et spørsmål få har kunnet besvare overbevisende. Er det ikke slik at de har brukt enorme summer og tapt menneskeliv, men samtidig blitt satt i en posisjon hvor de har vært sårbare for undergraving av grupper og land som har brukt langt mindre ressurser?
Jeg mener det, og hvor Afghanistan nettopp er et slikt eksempel. Det er mye lettere å destabilisere et land, enn det er å stabilisere det. Dermed har Russland, Iran, Kina og andre hatt en nokså lett oppgave. Man kunne bare gi litt penger og våpen nå og da og slik kunnet skape problemer for USA og de prosjektene det utenrikspolitiske etablissementet tok som en selvfølge. Og det samme har skjedd i Irak.
USA har blitt tatt for gitt av sine allierte, det være seg andre NATO-land eller inkompetente, korrupte regimer i Midtøsten. De har visst at den amerikanske støtten kom uansett, og at USA aldri ville forlate dem.
De som nå mener at USA vil miste sin innflytelse ved å trekke sine tropper ut, misforstår den dynamikken som faktisk skjer i et konfliktområde preget av etniske og religiøse spenninger og regional konkurranse. Selv om USA trekker seg ut med en del tropper, betyr ikke det at innflytelsen automatisk blir borte. Tvert imot hvis man spiller sine kort riktig.
Det USA i stedet kan gjøre er å drive realpolitiske balanse ved å støtte opp ulike aktører etter hvert som maktbalansen går i favør av den ene eller andre. Og ved at USA/Vesten/NATO ikke lenger «eier» ansvaret for stabilitet, kan de bruke mindre ressurser og bruke dem fleksibelt. USA kan når som helst komme inn og spille en rolle, det være seg i Syria eller i Afghanistan. USA har både penger, uovertruffen militærmakt og et enormt etterretningsnettverk til rådighet. De kan skape problemer for enhver aktør, nærmest hvor som helst i verden dersom de ønsker det. Man må ikke ha tropper på bakken.
Jeg påstår ikke at Trump nødvendigvis behersker dette realpolitiske spillet eller at han fullt ut forstår det, men hvis det er dette instinktet forteller ham at er det rette, så er det bra. Og det finnes også åpenbart folk med kunnskaper og en realpolitisk teoretisk forståelse som er med Trump på dette laget, ikke minst den sikkerhetspolitiske rådgiveren John Bolton.
Trump kommer med sine feil og mangler, det er det liten tvil om. Men det var trolig nødvendig for å bryte ut av den inngrodde «konsensus» at en så utradisjonell – og selvopptatt og skråsikker – person kom inn i Det hvite hus. De fleste andre ville bukket under for det enorme presset som kommer fra en tradisjon og et paradigme som har gjennomsyret amerikansk og vestlig tankegang i mange tiår.
Men hvorvidt han faktisk blir gjenvalgt, er et åpent spørsmål. Mye vil avhenge av økonomien, og der viser aksjemarkedene nå en betydelig nervøsitet.