I går kveld la vi ut en satire-sak med tittel Frithjof Jacobsen begynner i Resett. Og sjelden har vi sett en mer spontant lest og delt artikkel.
Trolig var det få av dem som leste hele artikkelen som ikke forsto at dette var en spøk – ren satire. Jacobsen var for hard med seg selv og sin fortid, og vi i Resett vel litt for selvkritiske til akkurat det. Men for sikkerhets skyld avsluttet vi teksten med «Vi takker herr Jacobsen for disse fiktive ord.»
Men mange leser bare overskrifter, eller et par linjer. Og selv om den var merket på forsiden med «Kultur og satire», kunne man sikkert lett ta feil. Og deri ligger også satirens vesen. Skal det være treffende, må det berøre noe folk kan forestille seg som en realitet. Satiren sier noe om virkeligheten, ellers er den død som en fell.
Det er liten grunn for de som gikk «fem på» og med hjertelighet ønsket Jacobsen velkommen til Resett, til å skulle skamme seg. Nå kjenner ikke jeg nevnte VG-kommentator så godt, men at noen i hans bransje kunne tenke seg å gå over til Resett, er slett ikke utenkelig. Det er noen mennesker i gammelmediene som er konforme av nødvendighet snarere enn lyst og iver. De tør ikke annet enn å tråle den smale politisk korrekte sti, men noen er det som beundrer de som tør stå i opposisjon.
Det andre er jo at Resett ikke er så langt fra en «mainstream» avis som mange vil ha det til. Vi dekker bredt i tematikk, og folk som jobber her har alskens forskjellig bakgrunn. Og ja, vi har vært i dialog med flere kandidater som jobber i andre mediehus. Vår nye redaksjonssjef, Lars Akerhaug, kommer fra den etablerte pressen.
Så svaret på tittelens hypotetiske spørsmål: Kunne Frithjof Jacobsen begynt i Resett? må være et rungende ja.
Men det var altså ikke tilfellet, denne gang.