For et smertefullt paradoks. I Iran demonstrer de mot sharia-lover og patriarkalsk styre. Der kaster jentene hijaben i protest mot undertrykkelse. En modig kvinne blir avbildet mens hun holder sin hijab oppe på en pinne og har en stille men kraftfull demonstrasjon. Man skulle trodd at alle verdens feminister stilte seg bak denne demonstrasjonen, og at dette var symbolet på styrke og mot.
På 8. mars håper jeg på å se noen hijaber i flammer i norske gater. Ekte feminister tar avstand fra kvinneundertrykkende plagg, og det bør alle vi som ønsker et sekulært samfunn også gjøre.
Her i frie Norge derimot, bærer mange muslimske jenter dette plagget og kaller det frihet. Feminisme og retten til å kle seg slik en vil, er noen av argumentene. Men hvor er denne friheten for iranske og muslimske kvinner andre steder i verden?
Som en sekulær kvinne som tidligere ble forsøkt indoktrinert med religiøse dogmer ønsker jeg denne bevegelsen som er nå er i gang i Iran velkommen. Ja, jeg håper at dette er starten på en revolusjon som driver presteskapet tilbake til moskeene. Politisk islam, der kvinner er redusert til underkuede objekter uten noen form for verdi eller rettigheter, er det som i dag kjennetegner det tidligere sekulære landet.
Den 1. januar kunne media melde at minst 12 personer var drept og flere hundre arrestert. Tusenvis av Iranere protesterer i gatene der høy arbeidsledighet og korrupsjon er en realliten på lik linje med strenge islamske lover. Folket protesterer mot Ayatollahi Ali Khamenei og president Hassan Rouhanis regjering.
Men jeg ser ingen demonstrasjoner her i landet fra «frie» hijabister som går på barrikadene for deres medsøstre i Iran. Det paradoksale er at i Iran kjemper de mot hijaben, mens i Norge har mange begynt å kjempe for! Som Lily Bandehy har sagt: «jeg rømte fra islam til Norge, og her er islam.»
I frihetens navn bør vi både støtte og anerkjenne andres frihet. Når det gjelder forkjempere for hijab og nikab i vestlige land, utviser de nesten alltid manglende forståelse for den politiske symbolikken: Kvinnen er et objekt som eies av ulike menn. Hun skal ikke by seg frem, hun skal byttes bort mellom menn. Hun eies, og tildekningen er symbolet på dette.
Politisk islam er i full gang flere steder i verden. Det er denne som skiller mellom religionsfrihet og religionsutøvelse. De aller fleste av oss har ingenting imot religion praktisert i eget hjem eller egne gudshus der utøverne selv betaler for egne menigheter.
Men når religionsutøvelse med tvang blir tolket som religionsfrihet, har vi et problem. Vi går med små skritt inn i et totalitært mørke. Et mørke befolkningen i Iran har levd under i snart 40 år. De kjemper fortsatt en kamp på livet for å komme fri.
Iran vil aldri bli et sekulært land igjen så lenge det blir krevd religionsutøvelse av egne borgere. Dette i form av hijab og religiøse symboler etterfulgt av religiøse straffer for å bryte disse forventningene. Islam blir aldri sekulær så lenge millioner av mennesker skal påtvinges en åpenbar underkastelse. Det paradoksale her er at de som er gitt friheten kjemper for det andre anser som å være undertrykkelse, mens de som er undertrykt, kjemper for å bli frie – og frihet her er å ikke bære en ideologi på hodet.
Å praktisere sin religion er en menneskerett, men min rett til å slippe religion ute i det offentlige rom er vel så viktig. I et sekulært land der religion nær sagt er fraværende vil bruk av sterke signaler som for eksempel burka og noen ganger hijab skape utrygghet. Å kalle det for fremmedfrykt er å frata befolkningen sin ytringsfrihet og stakkarsliggjøre muslimer. Det er ikke det fremmede med mennesket vi frykter, de aller fleste nordmenn har et avslappet forhold til andres etnisitet, men det er det deres religion eller ideologi representerer vi med rette kan frykte.
Islam betyr bokstavelig talt «underkastelse», glem ikke det i religionsfrihetens navn.