Norge får denne uke en ny regjering. Det er gått et tredjedels århundre siden sist vi hadde en flertallsregjering med noenlunde borgerlig preg. La oss glede oss over det, og ikke la oss gå oss vill i en ibsensk krattskog av ideale fordringer.
«Alva ska då alltid sjunga med änglarna», sa Olof Palme da han kritiserte sin partifelle Alva Myrdal for å løfte seg for høyt over de rådende politiske realiteter. Her ligger noe som minner om mange av de høyreorienterte kommentarene til det som har skjedd på Granavolden Gjæstgiveri de seneste ukene. Vi er ikke helt fornøyd – neppe noen av oss. Men redaktør Helge Lurås, som ellers ikke er ukjent med å synge med de nevnte bevingede vesener, har denne gang en meget sindig analyse:«Alt i alt var det et greit resultat de kom frem til. Norsk politikk er som den er, og det er velgerne også. Foreløpig. Og Erna vant over Jonas.»
Ja, la oss holde fast ved dette hovedpoenget. De som (også i de tidvis altfor rølpete deler av Resetts kommentarspalter) hevder at Frp ikke har noen ryggrad lenger, at Siv er en sviker, at Erna er «like uspiselig som ribbefettet på en uvasket middagstallerken 1.juledag», og at vi ikke kan underlegge oss «slike kunnskapsløse undermålere» – de må ha oversett dette poenget (også hentet fra en liten kommentar på Resett, heldigvis): «I vår iver etter å hudflette Erna er det bare én vinner; Jonas Gahr Støre.»
For politikk er ikke så lett som mange amatører forestiller seg. Mange later til å ha en særdeles god nattesøvn, hvis man baserer seg på rikskansler Otto von Bismarcks postulat: «Den som vet hvordan politikk og pølser blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn.»
Prosessen frem mot den nye regjering ble så bra som den kunne bli – ja, kanskje vel så det. Representantene for de fire partiene, og Erna Solberg spesielt, har gjort en utmerket jobb. Spesielt da hun møtte Kristelig Folkepartis abortutspill med en utstrakt lillefinger. Det var visst akkurat det som skulle til for at vi har unngått å få en Støre-regjering.
Slik Machiavelli er tolket av ettertiden, var hans budskap at en vellykket politiker kjennetegnes av to ting: At han (hun) erobrer makten, uten skrupler og med alle tilgjengelige midler. Og sørger for å beholde makten, også med alle midler.
Erna Solberg fikk mye pes før jul, men hun leverte!
Også det som har foregått på Granavolden etter nyttår har fått mange på venstresiden – og dessverre også noen på høyresiden, som burde vite bedre – til å gå opp i fistel. Men la oss se på fasiten: Selv om skrittene er små, er det i hvert fall ikke blitt dårligere borgerlig politikk ut av det enn det har vært i to- og trepartiregjeringen. Politikken er justert litt her og der, på en rekke felter. Smått, men godt – fra høyresiden betraktet.
Denne kommentator gleder seg spesielt over at det ikke kan skje endringer i bioteknologiloven uten at partiene er enige om det. Så slipper man forhåpentlig mer av det som Støre kaller «moderne fremskritt» på dette område, og som også egentlig er bakgrunnen også for «fosterreduksjon». Etter mitt syn er det en bisarr idé at man skal stikke en sprøyte med kaliumklorid rett inn i hjertet på den ene tvillingen, og at det da etter noen måneder kommer et dødfødt foster ut sammen med en forhåpentligvis levendefødt søster eller bror. Det er verd å minne om at dette var noe som i sin tid kom opp for å «korrigere et problem» som leger selv hadde skapt ved å hjelpe barnløse med assistert befruktning. Vi får inderlig håpe at de endringene den nye regjering har fått til bidrar til å bremse den tukling med skaperverket som foregår i Kvinneklinikken på St. Olavs hospital i Trondheim.
Foreløpig har regjeringsprosjektet gått bra, selv om Solberg-regjeringen sikkert vil oppleve mange vanskelige prøvelser i årene som kommer. Men det blir de ikke alene om. «Jeg tipper at venstresiden har mange skuffelser i vente i årene som kommer», sto det i Resetts kommentarspalte forleden dag. Tiltredes!