Erna har strekk i laget, skrev Lars Akerhaug mens regjeringsforhandlingene pågikk. Men det er strekk innad partiene også. KrF er delt på midten, og i Frp er det heller ikke konsensus mellom liberalistene og de som ofte omtales som mer nasjonalkonservativt orientert.
Nå nylig var det Per-Willy Amundsen som kom med et utspill som ble kritisert, også fra andre i eget parti.
Og nettopp Amundsen, Christian Tybring-Gjedde og Sylvi Listhaug blir regnet som representanter for en mer markert Frp-linje med mindre sentrumsdreining og kompromissvilje enn Siv Jensen, Ketil Solvik Olsen og andre. De førstnevnte kommer gjerne med utspill som provoserer venstresiden, men også KrF, Venstre og mange i Høyre.
Listhaug forlot regjeringen i mars, og har selv ikke ytret noe sterkt ønske om å komme tilbake nå. Hun er fornøyd på Stortinget. Likevel var det spekulasjoner om at hun ville finne plass i den nye regjeringskabalen. Det har imidlertid ikke skjedd.
Isteden leser vi nå at hennes mann, Espen Espeseth kommer inn som statssekretær ved statsministerens kontor. Og ikke nok med det. Ingvil Smines Tybring-Gjedde, som er gift med Christian Tybring-Gjedde rykker opp som statsråd. Hun har til nå vært statssekretær.
Spørsmålet er hva motivasjonen til Erna Solberg og Siv Jensen er for et slikt trekk.
En mulighet er at dette gir den nasjonalkonservative fløy en stemme og en førsthåndskjennskap til interne forhold i regjeringen. Altså at det er en måte å gi dem innflytelse på. Men det finnes også en annen mulig tolkning. Og det er at ved å inkludere de sterkeste kritikernes ektefeller, så reduseres spillerommet for Frps «hauker».
Konsekvensene av at Sylvi Listhaug og Christian Tybring-Gjedde heretter går ut og kritiserer regjeringer, er at deres ektefeller må ta en støyt for dem internt. Politikk blir et familieanliggende.
Noen vil kanskje oppfatte dette som vel konspiratorisk, men det er faktisk en distinkt motivasjon. Man skal ikke undervurdere Erna Solbergs og Siv Jensens maktpolitiske antenner.