Den alminnelige norske hverdagsrasismen går ut på at Norge er verdens beste land å bo i, har de mest fornøyde innbyggerne, det beste helsestellet, de beste idrettsutøverne – ihvertfall i slike idretter som Norge bryr seg om om ikke andre gjør det, og Oslo er Europas eller verdens miljøhovedstad, norske kjendiser med stivtsmilende millardærinne Stordalen i spissen forteller resten av verden hva vi skal spise, og vi deler fritt ut av vår enorme oljebaserte pengesekk til fattige og underutviklede land befolket av raser med annen hudfarge enn oss fordi vi er et av verdens rikeste land og er så ufattelig flinke til ALT mens disse landene er ubehjelpelige uten nettopp vår hjelp.
Redd Barna og Røde Kors og Kirkens Nødhjelp og hva de ikke heter alle hjelperne, står i kø for å gjøre en innsats i alle disse forferdelige landene hvor andre raser lever i gjørme, skitt og elendighet, overveldet av sykdommer og parasitter og korrupte regjeringer. Vi har egne ministere og egne departementer for å dele ut almisser til de fattige og ubehjelpelige, og da helst til de rasene som ikke klarer seg selv.
Og når nordmenn skal gjøre ett eller annet for å vise seg frem på verdensarenaen, nøyer de seg ikke med å bidra sammen med andre; å neida, vi skal være «best i klassen» uansett om det gjelder klimakvoter eller vindkraftutbygging eller CO2-suging, og vi skal «sette Norge på kartet» (som om det ikke sto der fra før) og gjøre ting som ingen andre har gjort før, gjennom å erstatte hvert jævla tre i skogen med en vindmølle for å spare CO2 i hele resten av Europa, og suge CO2 ut av lufta og pumpe det ned i hull i grunnen, i ingeniørbragder som skal lyse i resten av verden.
Norge lider av et ekstremt mindreverdighetskompleks
I vår rasistiske selvforherligelse finner vi det helt uhørt at de fleste andre land ikke har hørt om oss og at de fleste amerikanere tror Norge er hovedstaden i Sverige. Så vi må markere oss, og ingenting er bedre til å markere seg enn å være en av de største bidragsytere til Clinton-stiftelsen, muligens bare slått av Saudi-Arabia, og for det fikk vi NATO-sjefen som takk; og når Erna Solberg deler ut klimamidler og reiser rundt og prediker klimaevangeliet til hedningene så er det selvsagt fordi hun ser for seg at Norge skal være foregangsland for bærekraft og hun selv få en eller annen stilling som sekulær gudinne i FN slik Harlem Brundtland fikk det i sin tid.
Les også: Hvorfor jeg ikke tror på menneskeskapte klimaendringer
Så er spørsmålet: Hva får vi igjen for denne enorme selvforherligende Norgespropagandaen og de milliarder som går med i sluket?
Det er beregnet at det hver eneste dag brukes en milliard dollar på verdensbasis på CO2-bekjempelse.
Om disse tallene stemmer eller ikke er igrunnen likegyldig. Det blir som når Skrue blir idømt en bot på en fantasillion kroner, og dommeren etterpå lurer på hvor mye dette er – og finner at det er syv ganger så mye som det finnes penger i verden.
Norge har siden 1991 (ihvertfall) hatt beskatninger og avgifter på CO2-utslipp, og tusener av kommunale byråkrater og andre idioter har beregnet våre CO2-utslipp og om de går opp eller ned hvert eneste år.
Merk at jeg sier «idioter». Ordet er satt sammen av gresk «id» og «iota», altså noe slikt som sjelen eller selvet – id, som sammenlignes med den minste bokstav i det greske alfabet – iota.
For selve definisjonen av en idiot er en som gjør noe uten å spørre om det har noen som helst virkning. Som ikke stiller spørsmål ved sine egne gjernninger.
Norge og verden forøvrig utarbeider CO2-regnskap hvert år. Det er viktig å ha klart for seg at dette regnskapet er beregnet. Det er fiktivt. Det er et utslag av aktiv fantasi. Det har særdeles liten sammenheng med virkeligheten.
I rapporter om dette regnskapet kommer det frem at man har øket eller minsket CO2-utslippet, og for å nå de absurde og tilfeldige klimamålene (folk flest vet fremdeles ikke at klimamålene er politiske og har fremkommet i propagandaøyemed, og det ikke er vitenskapelig grunnlag for dem) så må man finne på flere merkverdige aktiviteter og klimaavgifter for å minke CO2-utslippet ytterligere.
I virkeligheten har våre CO2-skatter, avgifter og tiltak ingen virkning
Den er null, niks, nada, nothing, den har absolutt ingen innflytelse på den virkelige målingen av CO2 i atmosfæren, et tall som produseres av observatoriet på Mauna Loa i Hawaii.
Der øker CO2-nivået jevnt og trutt og for tiden med 4 parts per million eller ppm, pr år.
CO2-nivået øker altså helt uvitende om alle tiltak som skal temme denne uhørte oppførselen.
I Norge betaler vi altså skatter og avgifter på energibruk i hjemmet – og på arbeidsplassen, på drivstoff, på flyreiser, osv osv osv. Disse pengene brukes så til klimakvoter (i parentes bemerket det kanskje mest korrupsjonsbefengte politiske virkemiddel som historien har sett) eller CO2-reduserende aktivitet, som f. eks. de milliarder som nå bevilges til å suge CO2 ut av atmosfæren.
Les også: Hvordan gjenkjenne en klima-imam
Våre politikere bestemmer seg altså for å hjelpe de dumme rasene som ikke greier å få til et ordentlig samfunn i de underutviklede landene langt vekk fra oss. For de er så ufattelig dyktige og derfor også omsorgsfulle. De betaler klimakvoter som skal brukes i slike land til å øke disse landenes kamp mot CO2-molekylet.
Mens de søler vekk milliarder på klimatiltak som ikke har den ringeste virkning, milliarder som kunne vært brukt på alt fra infrastruktur og eldreomsorg til forskning og samfunnsbygging.
Disse milliardene går i sluket. De har ingen effekt. Det er dine og mine penger som stjeles av PR-kåte – eller rettere sagt omdømmekåte – politikere, som gjør hva som helst for å bli sett som sivilisasjonens redningsmenn.
Dette er et kjent fenomen. I de greske tragedier kalles det hybris. Og i de greske tragedier fører overmotet til fall, til katastrofe, til tragedie. Det er godt at norske folketoner går overveiende i moll.
Hvor er pengene, Erna?
CO2-veksten i atmosfæren blir overhodet ikke påvirket av politikernes parasitt-suging av dine og mine bankkontoer. Derfor burde CO2-skatter og –avgifter avvikles. Så kunne samfunnet frigjøre midler til å forbedre tilværelsen for oss nordmenn, og så burde vi være foregangsmenn i verden for en politikk hvor vi brukte skatteinntektene konstruktivt istedenfor til den sekulære religionen som befatter seg med CO2-bekjempelse.
Men norske politikere er altfor opptatte av omdømmet til å bruke fornuft. De er så dumme at det gjør vondt. De fører en kamp mot en fiktiv fiende istedenfor å gå i møte med de reelle problemene vi har fordi vi bærer på et ideal om hvordan samfunnet burde være.
Det er vanskelig å være rasist når man ser på norske politikere.