En bekjent av meg bor på Oslo østkant. Hun har en jente på barneskolen og jobber i det offentlige. Skolemiljøet og nærmiljøet endres raskt, sier hun.
Dette er bare en anekdote, men det rimer med det inntrykket mange har. Spesielt den muslimske befolkningen øker raskt, og i sær av somaliere.
I datterens klasse er nesten 40 % muslimer. Jentene er aldri med på bursdager eller aktiviteter annet enn koranskoler. Noen av guttene er utagerende, voldelige og snakker somalisk seg i mellom. Det mumles «haram» når de norske har leverpostei eller salami i matpakken. Lærere ser mellom fingrene med det og sier det er synd på dem. Hvis lærerne irettesetter, beskyldes de åpenlyst av elever for rasisme.
På foreldremøter blir ingen av disse problemene tatt opp. Foreldre og lærere lukker øyne, ører og munn. Det skurer og går. De bekymrede norske foreldrene anser det som enklere å flytte.
Les mer: Familie flyktet til vestkanten etter 21 år på Holmlia: – Vi klarte ikke mer
Blant kollegene i det offentlige er det mindre og mindre rom for å si sin mening om at utvilingen er gal. Man måler hverandre nettopp på disse spørsmålene nå. Det er det alt dreier seg om. De som bor i hvite områder av Norge tror ikke det er så ille. Det må være svartmaling. Det trengs vel bare mer penger.
– Islam blir mer om mer fremtredende der jeg bor, sier min bekjente.
Jeg svarer at islam kun har latt seg kue når den blir taklet med autoritære virkemidler. Islam vil dominere, og har en iboende evne til å få det som den vil.
– Vi skulle aldri sluppet islam inn i Norge.