Snart kan fellesskapet, limet som binder ulike grupper sammen, være borte. Igjen står gruppeidentiteten.
I dag ble det sluppet nye tall som Fremskrittspartiet har bestilt fra Statistisk sentralbyrå (SSB). De viser en stadig mer segregert by.
I Syria og Libanon, to land plaget av borgerkriger og sekteriske skillelinjer, blir man født inn i en identitet. Selv om du skulle ønske det, slipper du ikke ut av de forhåndsbestemte kategoriene. Er du kristen forblir du kristen, selv om du skulle konvertere til buddhismen eller bli marxist.
Et eksempel på dette er den nå avdøde lederen av militsen Folkefronten for frigjøring av Palestina, George Habash. Habash var aldri noen troende i sitt voksne liv. Men for all omverden var han likevel en «kristen». Navnet avslørte det.
Eller Michel Aflaq, grunnleggeren av Baathpartiet. Også han født kristen, men på sine eldre dager konverterte han til islam. Han blir likevel ikke husket som muslim, men en kristen.
Navnet avslører hvem du er. Og den som er inneforstått med kulturen vet med en gang om du er sunnimuslim, sjia, kristen, druser eller alewitt.
Til tross for en tilsynelatende dominerende sunnimuslimsk kultur, har alltid denne delen av Midtøsten vært multikulturell. Og motsetningene har i stabile perioder alltid kokt under overflaten. Det er denne virkeligheten som nå kryper nærmere Europa.
Frp-rapport: Innvandrere tar over Oslo
I sin siste, No Society. La fin de la classe moyenne occidentale, skriver Christophe Guilly om dette. Han forklarer at det har blitt vanlig å referere til etnisitet, religion, og kultur blant arbeiderklasseungdom. Ikke bare blant minoriteter som fransk-afrikanske eller muslimer i forstedene, men også blant vanlig fransk arbeiderklasseungdom som befinner seg i det Guilly kaller perfierien, eller som David Goodhart i sin bok ville kalt «somewheres», folk som vokser opp i nabolag uten sosial mobilitet og som neppe vil bli en del av det omreisende verdensborgerskapet som like gjerne slår røtter i New York eller London som stedet de kommer fra.
Guilly skriver at den franske arbeiderklasseungdommen på mange måter hermer etter minoritetene.
«Lik det eller ikke, dette er Frankrike i dag. Ingen snakker lenger om en felles nasjonal interesse».
I stedet blir alt redusert til en gruppeidentitet, hevder forfatteren. Man er nå ikke lenger en deltaker i det franske samfunnet, men hvit, svart, muslim eller jøde. Fellesskapet og limet er borte.
«Minoritetsgrupper var de første som tenkte på denne måten, men denne vanen har nå veldig raskt blitt religion opp av alle medlemmer av arbeiderklassen, uansett hva slags etnisk bakgrunn eller religon de har.»
Dette er ikke noen tilfeldighet, sier han. Slikt er helt naturlig i et samfunn der majoriteten er i ferd med å bli minoritet og minoriteten har blitt majoritet.
Ikke kom å si at vi ikke har blitt advart.
Resett kommer tilbake med en større omtale av boken.