Kina økte utslippene av CO2 med 4,7 % i 2018, det er en økning på 462 millioner tonn. Norges totale utslipp er 53 millioner tonn per år.
For å sette det i perspektiv: Kinas offisielle økning av CO2-utslipp på ett år tilsvarer omtrent de totale utslippene fra Norge, Danmark og Storbritannia. Men det er dessverre ikke alt.
Satellittbilder avslører at kineserne bygger nye kullkraftverk, samt gjenåpner nedlagte anlegg, i smug. Coalswarm er en miljøorganisasjon som kartlegger kullkraftverk verden over. Coalswarm har laget en rapport som slår fast at Kina i ferd med å øke kullforbruket med 25 %. Økningen er anslått til å være høyere enn USAs totale kullforbruk på 1.200 millioner tonn CO2.
Alle politiske partier er enige i at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og det er stor politisk vilje til å bruke en stadig høyere del av samfunnets ressurser til reduksjon av CO2. Selv små lokalpolitikere føler at de er edle mennesker som tar ansvar og redder verden når de setter opp bomstasjoner, stenger gater, fjerner parkeringsplasser og dreper butikkstanden i bygd og by. Politikere har også dagdrømmer om at bare vi nordmenn viser vei, så vil resten av verden bli stumme av beundring, og følge etter.
Vi må tenke på hvilken verden vi etterlater til barnebarna, sier de. Derfor må vi gjøre drastiske endringer i vår livsstil, kjøre mindre, fly mindre, skru ned temperaturen i hjemmene våre og spise mindre. Om vi gjør alt dette så er det kanskje håp, forteller de oss, fordi vi er med på et internasjonalt dugnadsarbeid gjennom Parisavtalen.
Nesten alt av det vi forbruker av høyteknologi, som datamaskiner, mobiltelefoner, nettbrett og lignende er produsert i Kina. Det meste av klær og andre husholdningsartikler er også produsert der. Kina står for 27 % av verdens samlede utslipp av CO2. Men selv om Kina produserer nesten alt vi kjøper, samt at de er så teknologisk utviklet at de sender raketter til månen, så har de greid å forhandle frem en Parisavtale hvor Kina defineres som et utviklingsland. Derfor kan Kina, i henhold til Parisavtalen, fortsette å øke sine utslipp helt frem til 2030.
Om Norge stanser all biltrafikk, legger ned industrien, og alle de andre europeiske landene gjør det samme. Ja, om hele Europa går tilbake til middelalderens levesett, så vil resultatet likevel bli en samlet CO2-reduksjon som er langt mindre enn det Kina øker frem mot 2030.
Tyskland har lenge vært Europas økonomiske motor, men fordi tyskerne også vil være pådrivere i det internasjonale klimaarbeidet, er deres økonomi i ferd med å stagnere. De legger ned sine atom- og kullkraftverk, og subsidierer håpløst dyre og ineffektive prosjekt med vindmøller og solkraft.
Biler, maskiner, metaller, elektronikk, og produkter fra kjemisk- og farmasøytisk industri er Tysklands viktigste eksportvarer. Disse varene er svært kraftkrevende å produsere, og etter hvert som strømprisene skyter i været, priser Tyskland seg ut. I 2009 mistet Tyskland tittelen som verdens største eksportnasjon til Kina, og siden har Kina tatt over stadig mer av Tysklands og resten av Europas industriproduksjon.
I mangel på kraft, kjøper tyskerne vår strøm, og dermed smitter det høye kostnadsnivået over på vår industri og våre husholdninger. Og, hvem tar så over når norske industribedrifter legger ned? Kina selvsagt. Kineserne har billig arbeidskraft, avgiftsfri kullkraft, og teknologi til å produsere hva som helst. Deretter selger de produktene til oss, og skiper varene på svære containerskip som spyr ut enda mer CO2.
Et ferskt eksempel: Yaras kursmål nedjusteres, fordi Kina oversvømmer markedet med billig kunstgjødsel. Yara må betale miljøavgifter på ren norsk vannkraft, mens kineserne produserer kunstgjødselen med kullkraft, uten avgifter.
Les også: Aftenposten mistenker Frp-statsråder for å motarbeide «klimakampen» i regjeringen
Hva oppnår egentlig Norge, og de andre europeiske landene med å være pådrivere i det internasjonale klimaarbeidet? Blir klimaet bedre av en avvikling av Europa? Forstår politikerne overhodet hva de gjør, eller tror de ikke på sitt eget budskap?
Og hva med barnebarna våre, som vi vil at skal arve en bedre verden?
Penger vokser ikke på trær, selv om mange politikere later til å tro det. Når Norges og Europas industriproduksjon gradvis avvikles, så vil selvsagt arbeidsplassene, verdiskapningen og velstanden også følge med på lasset til Øst-Asia.
Våre barnebarn bør derfor forberede seg på en fremtid med færre arbeidsplasser, lavere levestandard, mindre velferd og mer CO2.