Jeg har lenge lurt på hvorfor kvinnebevegelsen ikke reagerer på islamske tvangsekteskap, flerkoneri, kjønnslemlestelse, overfallsvoldtektene og at mange av gatene våre er blitt utrygge for norske kvinner?
Og jeg har lurt på hvorfor homobevegelsen, som ellers hyler og skriker om at de blir diskriminert av storsamfunnet, er omtrent stumme når det gjelder islam og norske muslimske organisasjoners ekstreme homofobi?
Og jeg har lurt på hva som er gått så fullstendig galt siden myndighetene ikke lenger kan beskytte folk mot ungdomsgjenger som driver utstrakt gjentakelseskriminalitet og som raner, voldtar, knivstikker og myrder i et stadig voksende omfang?
Jeg har også lurt på hvordan og hvorfor påtalemyndighetene endret knivstikkingen på Kiwi nylig fra å være en islamsk terrorhandling, slik tiltalte selv innrømmet, til å bli et psykiatrisk tilfelle. Og jeg har lurt på hvorfor det var så viktig for de samme påtalemyndighetene å endre tiltalen mot ABB, som drepte 77 mennesker motsatt vei, fra å være et psykiatrisk tilfelle slik de psykiatrisk sakkyndige opprinnelig mente, til å bli høyreekstrem terror?
Jeg har lurt på hvorfor fagbevegelsen og Arbeiderpartiet ikke reagerer på at innvandrere tar jobbene til nordmenn i lavinntektsyrker, og på at det nå er nesten umulig for norske håndverkere å konkurrere med prisene til øst-europeiske håndverkere og for norsk ungdom med fagutdanning å komme inn i arbeidslivet?
Og jeg har lurt på hvorfor det nesten er forbudt å mene at det ikke er greit at våre politikere gir bort fellesverdier og velferdsstaten vi med ærlig arbeid og nøkternhet har bygd opp gjennom generasjoner, til de mange av innvandrerne som er økonomiske velferdsemigranter?
Jeg har lurt på hvem som har gitt politikerne rett til å håndheve asylinstituttet så ekstremt liberalt at de i praksis gir statsborgerskap i gave og innvilger familiegjenforening fremfor repatriering slik instituttet egentlig legger opp til og slik at asylmottakerne kan reise tilbake og bygge opp deres egne hjemland når forholdene der er normalisert?
Og jeg har lurt på hvorfor alle og enhver som kan påberope seg å tilhøre en minoritet eller et mindretall kan hevde seg krenket for nesten hva som helst. Jeg undres på hvor det ble av flertallsdemokratiet?
Ikke minst har jeg lurt på hvordan kommentariatet i etablerte media og mange politikere kan tillate seg å stemple de av oss som stiller helt legitime spørsmål ved prioriteringene bak de omfattende demografiske endringene vi opplever og de økonomiske konsekvenser og de enorme samfunnsomveltningene disse fører til, som rasister, høyreradikale populister og det som verre er?
Det er viktig å prøve å forstå de andre. Spesielt når det de står for virker omtrent uforståelig, og desto mer om endringene de gjennomfører er uomgjengelige. Da er det viktigere enn noen gang å få til en dialog.
Les også: Ingen sharia-lover i Norge!
Å utsette en stat og et helt kontinent for så gjennomgripende demografiske endringer som det vi nå er vitne til, er et enormt prosjekt. Slike prosesser kan ikke kjøres ovenfra og ned av lukkede nasjonale og internasjonale maktfora mot den nåværende befolkningens samtykke, uten at de eksisterende politiske institusjoner går i stykker.
Jeg har derfor grublet mye på dette, men tror nå å forstå sammenhengen.
Det er et mønster i galskapen. Forklaringen kan ha mye med våre utdanningsinstitusjoner å gjøre, det de har formidlet av holdninger og ideologier, og hvordan de har påvirket våre politikere og ledere alt i formative ungdomsår.
Det kommer flere deler av dette…