Hvorfor ikke ta oss hjem, spør IS-terroristene som nå har innsett at kalifatet deres, som nå er knust, bare er en vits, og «angrer». Men dette er vårt hjem. De hører ikke til her.
Noen tror at (overdreven) generøsitet og pedagogikk kan løsne opp i flokene, og få personer som egentlig hater Vesten og verdiene vi står for, som ser oss som dekadente, hedonistiske og umoralske, til å elske vårt samfunn og gjøres rett for seg.
Noen tror at bare vi er snille nok, bare vi viser nok nåde, så vil terroristene kunne «reintegreres». Man har en helt urealistisk forventning til hva som er mulig å få til ved dialog.
Noen mennesker er ikke gode, mange er farlige og kan aldri bli harmløse for oss. Det beste vi kan gjøre er å sørge for at disse menneskene er så isolert og så langt bort fra våre borgere som overhodet mulig. Vi bør være glade for at disse fremmedkrigerne reiste. Det gir oss en mulighet til å være kvitt dem, om vi ikke nå er så dumme at vi lar dem komme hjem.
Les også: Norge er vårt hjem, og IS-terrorister og deres familier er ikke velkomne her
Alternativet er å straffeforfølge dem i Norge, og det er en dårlig idé. Det betyr at terroristene vil koste skattebetalerne enorme ressurser. Dessuten vil straffene bli altfor korte, og vi vet at fengsler kan være rene radikaliseringssentralene. De vil en dag komme ut, og igjen være en fare for befolkningen. Vi bør holde dem borte fra samfunnet for alltid, og da kan de ikke straffes som kriminelle i Norge. Vi har ikke et straffesystem som gir anledning til å straffe disse hardt nok.
Når det gjelder barn født av fanatiske IS-foreldre, er det selvfølgelig litt mer komplisert. Barnet har til forskjell fra sine foreldre, ikke valgt dette livet selv. Men hvordan kan vi ta hjem et barn, uten å også måtte akseptere foreldrene? Hva vil skje med dette barnet, som allerede kan ha blitt påvirket av foreldrenes ekstreme ideologi, om vi tar det bort fra sine foreldre og plasserer det hos norsk barnevern? Muligheten for videre radikalisering er åpenbar. IS-barnas rettigheter må derfor vike for norske barns sikkerhet.
Det norske samfunnet må ofte ta støyten og får skylden for alle problemene blant personer med innvandrerbakgrunn. Det handler om at vi må ofre oss, og vi må ta ansvar for livskvaliteten til terrorister som hater vår kultur. Det er vår feil at de ble sånn, fordi vi var rasistiske og «islamofobiske».
Få våger å legge skylden der den hører hjemme. Få våger å si høyt at det IS har drevet med i Syria og Levanten ligner det profeten Muhammed gjorde i sin tid. Nær sagt ingen i norsk offentlighet tør å si at det finnes dekning for IS’ handlinger i islams hellige skrifter.
Hadde ikke de mange fundamentalistiske muslimene vært her til å begynne med, med sine moskeer og mistenkelige kultursentre der fundamentalismen fortsatt råder, hadde vi aldri havnet i denne smørja.
Vi hadde ikke trengt å bekymre oss for IS-terrorister født i Norge, om ikke det var for de siste tiårenes innvandring fra muslimske land, og muslimenes generelt fanatiske holdninger til sin religion.
Det norske samfunnet skal ikke ta på seg den skylden som rettmessig bør legges på islam og fundamentalistiske muslimer.
Norge er ikke deres hjem. Det er vårt hjem. Døde og levende nordmenn bygget dette landet, ikke for at vi skulle la fiendtlige krefter herje her som de vil, og for at nordmenn skulle bli minoritet i egne byer og land, men for at Norge skulle være et trygt sted i verden, et hjem for det norske folk og norsk kultur.
IS-terroristene og deres koner er alle forrædere, og befinner seg i det helvetet der de hører hjemme. De er ikke velkomne her.