Da velferdsstaten ble innført i Norge, ville politikerne at innbyggerne skulle yte etter evne, og få etter behov.
Ettersom tiden gikk har politikerne lovet bort stadig mer fra staten (og dermed fra de andre innbyggerne), og nordmenn yter stadig mindre.
Produktivitetskommisjonen som Stortinget har satt til å vurdere norsk økonomi og offentlig sektor, har funnet at skatten på ordinær inntekt må bli satt opp til 65 % i år 2035 på grunn av eldrebølgen, lavere oljeinntekter (som blant annet AUF vil avvikle), en offentlig sektor som eser ut, og de alt for gunstige velferdsordningene. Den økte skattesatsen på 65 % av inntekten medfører ikke avskaffelse av andre eksisterende avgifter og skatter, men vil komme i tillegg til toppskatt, arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, bompenger, arveavgift, bilavgift, bensinavgifter, veiavgift, alkoholavgifter, eiendomsskatt, formueskatt, el-avgift, dokumentavgift ved boligsalg, vann- og renovasjonsavgifter, NRK-lisens og avgift på tobakksprodukter.
Les også: Den nordiske velferdsstatens velsignelse – en myte?
Systemet vi har i dag er ikke bærekraftig, men du vil neppe se politikerne begynne å snakke om kutt i offentlig utgifter når deres jobb er å kjøpe stemmer på befolkningens bekostning, samt å bli både valgt og gjenvalgt.
Jeg mener at dagens velferdsstat styres og drives på en svært ineffektiv og umoralsk måte:
Omtrent 20 % av skattene og avgiftene vi betaler inn til staten forsvinner i følge Finansdepartementet i effektivitetstap og byråkrati. Skatte- og avgiftsnivået er blant det høyeste i verden.
Samtidig som rundt 200.000 mennesker venter i helsekø, og av dem dør rundt 3000 årlig. 2-4000 personer dør også årlig av feilbehandling i helsevesenet. Dette til tross for at vi har blant de dyreste helsevesen av alle OECD-land per innbygger (den gjennomsnittlige skattebetaleren må ut med omtrent 78.000 kr årlig).
De eldre på sykehjemmene blir servert restemat på julaften, infrastrukturen er av de aller dårligste i Europa, enkelte kreftpasienter får ikke behandling fordi «staten ikke har råd», og pasientene får ikke engang lov å prøve eksperimentell behandling.
Les også: Trusselen mot velferdsstaten
Voldtekts- og vinningsforbrytelser blir henlagt grunnet manglende ressurser og 1/5 elever går ut av den norske grunnskolen uten grunnleggende lese- og skriveferdigheter.
Med andre ord er ingen av de offentlige sektorene eller dagens primære statlige oppgaver av noen stor suksess. Hverken helsevesenet, politi, skolesektor eller infrastruktur.
I tillegg er samfunnet i høy grad detaljstyrt og gjennomregulert: Man får blant annet ikke bestemme hvordan man skal bygge sitt eget hus (eller i det hele tatt hvilken farge man skal ha på det).
Som butikkeier får man ikke bestemme åpningstidene i sin egen butikk. Man får ikke bestemme selv når man skal jobbe, om så både arbeidstaker og arbeidsgiver er enig. Man har ikke valgfriheten til å kjøpe den maten en selv ønsker fordi det må være godkjent av staten. Og man blir nærmest jaget hjem fra byen klokken 02:30 fordi politikere har bestemt at du ikke skal få lov til å nyte alkohol ute etter det tidspunktet.
Les også: Nav-sjefen mener velferdsstaten er truet
Om du ønsker å ordne kjøring hjem fra byen ved hjelp av en annen medborger – mot betaling for tid og drivstoff – så får du ikke lov, for staten har bestemt at man må bruke offentlig godkjente taxiselskap.
Alt dette kan virke ubetydelig, men alt fører til mindre verdiskapning og frihet for befolkningen. Ikke glem at det koster penger å ansette folk i form av arbeidsgiveravgiften på 14,1 %. I Finnmark har de avskaffet arbeidsgiveravgiften til fordel for å stimulere vekst og minske arbeidsledigheten. Hvorfor ikke gjøre dette i resten av landet også?
Det bør være gratis å arbeide.
For å understreke poenget med dagens problemer i velferdsstaten så kan en ta i betraktning det regnestykket som er tidenes største statsbudsjett, hvor utgiftene har økt med nesten 30 % de siste 5-6 årene, og staten har måtte lånt penger fra et allerede lovet bort pensjonsfond, samtidig som vi har en stadig aldrende befolkning og en negativ befolkningsvekst der den yngre generasjonen lever i et pyramidespill hvor de må betale for tjenestene til de eldre – med tidenes største eldrebølge på vei. Og alt dette er å i det hele tatt ikke nevne på den massive utgiftsposten som er innvandring, hvor velferdsgoder klart blir et regnestykke i egen liga. Nøyaktig hvor mye dette koster oss er nærmest umulig å finne ut av, for det vil ikke politikere og byråkrater at vi skal vite. Med andre ord er landet tom for penger i kassa, vi blir færre som må betale for stadig flere, og at de eldre her i landet – som nevnt – ikke får de tjenestene de er beskattet gjennom hele livet for.
Les også: Jan Egeland hamrer løs på oss, vi er hensynsløse som ikke vil ha enda flere asylsøkere
Bærekraftig? Neppe.
Så da kan man jo synes det er fint og flott at dagens system forblir slik det er; at det er en god løsning å betale inn rundt 60-70 % av all verdiskapningen man jobber for – altså at 2/3 av all tiden du bruker på jobb går til staten (en prosentandel som nevnt snart er nødt til å øke) – men sannheten er derimot at de fremtidige generasjoner aldri kommer til å se en krone igjen av det de betaler inn i pensjonen. Og gud forby at en må gjennom landets helsevesen, som vi allerede har forklart hvor lite koselig faktisk er.