Jan Tore Sanner er sammen med en rekke andre politikere og samfunnstopper med i en organisasjon som på sikt ønsker å begrense vår nasjonale suverenitet. Det er uakseptabelt.
Torsdag kunne Resett rapportere at en rekke profilerte politikere og samfunnstopper er med i en organisasjon kalt Én Verden, den norske avdelingen av World Federalist Movement, som arbeider for å styrke FN, med sikte på å etablere en verdensføderasjon.
Altså er en statsråd i den norske regjeringen med i en bevegelse som undergraver nasjonalstaten han representerer som folkevalgt. Det er urovekkende, spesielt i en tid der det å hevde sin egen nasjonale identitet er blitt tabu i store deler av det vestlige samfunnet.
Jan Tore Sanner sier i sin kommentar til Resetts sak at hans medlemskap i organisasjonen kun dreier seg om et ønske om mer internasjonalt samarbeid, og at det ikke nødvendigvis betyr at han er enig i alle organisasjonens mål.
Det blir for tynt. En verdensføderasjon er organisasjonens hovedmål. Det premisset finner man allerede i organisasjonens navn. Visst vil de ha mer internasjonalt samarbeid, men målet for samarbeidet er jo likefullt en verdensregjering. Å melde seg inn i en organisasjon som har et hovedmål man ikke er enig i, må kunne karakteriseres som underlig.
Les også: EU-kommisær: Om nasjonalistene vinner, blir det krig
Dette fordi det jo finnes så mange andre bevegelser som jobber for mer internasjonalt samarbeid man da heller kunne ha støttet. Det er jo ikke sånn at mer internasjonalt samarbeid forutsetter at man beveger seg mot verdensregjering. Det er heller ikke sånn at en ivaretakelse av nasjonalstatene og nasjonal suverenitet utelukker internasjonalt samarbeid. Alternativet er faktisk ikke isolasjon.
Men det er slik disse radikale kreftene opererer. Man bruker forenklende retorikk for å forvirre folk. Om man er kritisk til EU, blir man stemplet som fiendtlig innstilt til Europa. Når eurokratene i Brüssel føler seg truet av konservative krefter, hevder de at det er Europa og samarbeidet mellom europeiske land som står i fare. Man setter likhetstegn mellom EU og Europa, og utelater bevisst det faktum at det faktisk går an å være for samarbeid og handel uten å gi opp den nasjonale suvereniteten til fordel for byråkrater i et annet land.
Er man kritisk til innvandringens utforming og størrelse, er man imot åpenhet og redd for alt utenlandsk og ønsker å isolere seg i en etnostat. Disse kreftene kan på død og liv ikke vise at man anerkjenner at det finnes mer enn svart og hvitt, for da taper man raskt debatten.
Slik opererer også Sanner, når han i sin kommentar skyver det internasjonale samarbeidet foran seg som unnskyldning for sitt medlemskap i en organisasjon som har som mål å oppheve våre nasjoners suverenitet.
Ingen av disse radikale globalistene har så langt villet si noe om hva som skal skje med demokratiet vårt i et sånt system. Ikke bare vil en slik verdensføderasjon sørge for at avstanden mellom folk flest og eliten kommer til å være enorm. Det finnes også en overveiende sannsynlighet for at et sånt system vil utvikle seg i totalitær retning, nettopp fordi en slik verdensstat ikke vil ha noen felles identitet som binder alle sammen. Befolkningen vil være sårbar for splitt og hersk.
Les også: Resultatene av integreringspolitikken lar fortsatt vente på seg, Jan Tore Sanner
Sanner har bedyret at han slett ikke er motstander av nasjonalstaten. Da burde han melde seg ut av denne organisasjonen som ønsker å oppheve den, og ta tydelig avstand fra disse radikale tankene. Du kan ikke både være for å redusere norsk suverenitet til fordel for en verdensregjering, og være forkjemper for nasjonalstaten. Du kan ikke få i pose og sekk, Sanner.
Det er ikke akseptabelt at en statsråd er med i noe som helst som i det hele tatt antyder at man vil overgi norsk suverenitet i fremtiden. Ikke i dag, ikke i morgen, ikke om 50 år. Aldri.
Hadde Høyre ennå vært et rendyrket og skikkelig konservativt parti, hadde det nok hevet enda flere øyenbryn. Den tiden er dessverre forbi. Radikalt tankegods, ekstrem innvandringspolitikk, destruktiv og fragmenterende multikulturalisme og hig etter globale overmakter har for lengst bitt seg fast i etablissementet. Også i gode, gamle Høyre.