Da masseinnvandringen til Europa begynte på 1970-tallet var et stort flertall av befolkningen i mot dette.
Likevel var det ikke flertallet som fikk viljen sin, men en liten og meget motivert minoritet av intellektuelle og ressurssterke mennesker i den politiske eliten. Hvordan kan dette være mulig når vi lever i et demokrati som er bygget på at flertallet bestemmer?
Les også: Innvandring er EUs største problem, ifølge undersøkelse
Dette paradokset besvares i stor grad av den libanesiske forfatteren Nassim Taleb i hans bok «Skin in the game». Den intolerante vinner. Et av kapitlene har den forstyrrende tittelen «Den mest intolerante vinner: den lille minoritets diktatur».
Han bruker halal som eksempel.
De aller fleste mennesker bryr seg ikke om hvilken type mat de spiser, så lenge den ikke er giftig eller usunn. Muslimer, derimot, har intolerante matvaner. De vil bare spise halal, altså religiøst godkjent mat. For å spare penger gjør da mange matprodusenter alle deres produkter halal. Uten å vite det, fordi de fleste ikke bryr seg, spiser derfor mange sekulære og kristne mennesker mat som er tilpasset muslimer.
Les også: Nortura har avsluttet halal-samarbeid med Islamsk Råd
Et annet eksempel er særinteresser.
Studier viser at når kongressen i USA skal lage lover er det små særinteresser som får størst gjennomslag, ofte på bekostning av det store flertallets vilje, fordi de er bedre organisert og er villig til å bruke penger på lobbyvirksomhet. Store endringer Taleb viser derimot at det finnes en grense for hvor effektiv en liten minoritet kan være i å gjøre endringer. De kan bare lykkes så lenge det er relativt små endringer og som hver for seg ikke vil oppleve som annet enn i verste fall litt plagsomme.
Hva med store endringer? Artikkelen «Experimental Evidence for Tipping Points in Social Convention» i tidsskriftet Science prøver å besvare dette gjennom konkrete studier. Deres funn er at når en motivert minoritet utgjør rundt 25% av en gruppe eller organisasjon vil flertallet akseptere en betydelig endring i norm.
Kulturkamp
Det er mulig å se på dette resultatet med både optimistiske og pessimistiske briller. Pessimisten ser at den minoriteten som støtter åpne grenser og et multikulturelt samfunn vinner frem fordi de er mer motiverte. Folk flest har det så bra at de ikke bryr seg om å engasjere seg politisk eller sosialt. Optimisten ser derimot en mulighet. Det er lettere å drive kulturkamp enn man tror. Alle vinnere har startet som en motivert minoritet. Første steg er da å motivere de som ønsker å bevare Norge som nordmennenes kjerneområde til å engasjere seg.
Les også: Lokale myndigheter i Rotterdam: Byens gatenavn er «for hvite»
Det nytter!
Vi har den tause majoriteten på vår side. Så selv om det er mange mørke skyer i horisonten og fremtidsutsiktene for Norges tradisjonelle identitet med dagens demografiske trend ikke er strålende, er det også slik at folk nettopp trenger motgang og føle på kroppen at dype kulturverdier er truet for å bli ordentlig motiverte og organisere seg. Her jobber tiden på vår side, for etter hvert som Norge transformeres vil stadig flere bli del av den motiverte minoriteten som ønsker å kjempe for Norges fremtid.