Masud Gharahkhani profilerer seg som tilhenger av en streng linje, men motkreftene i partiet er sterke.
Resett har de siste dagene skrevet om forslagene til endringer i innvandrings- og integreringspolitikken foran Arbeiderpartiets landsmøte i april i år.
Forslagene viser at det er stor uenighet om partiets såkalte «strenge og rettferdige» asylpolitikk. Flere lokallag tar i stedet til orde for det som heller må kunne karakteriseres som en naiv og hodeløs politikk, der målet ser ut til å være å øke antallet flyktninger til Norge. Mens noen i partiet ønsker en strengere politikk overfor barnehijab, blir det avvist av sentralstyret, som mener det er prinsipielt vanskelig.
Les også: Nå ligger veien åpen for Hadia Tajik
Dette burde ikke komme som noe sjokk. Selv om enkelte i Arbeiderparitet liker å profilere seg som tilhengere av en strengere asylpolitikk, er det langt fra noen konsensus om dette i partiet.
Da Vårt Land skrev om migrasjonsutvalget i partiets arbeid sommeren 2018, kunne avisen rapportere om murring. Partilagene i Oslo Bergen, Stavanger og Trondheim hadde alle vedtatt resolusjoner hvor de sa nei til den tøffe linjen.
Likevel gikk Masud Gharahkhani hardt ut da han lanserte migrasjonsutvalgets konklusjoner i september 2018. Han snakket om en mer rettferdig asylpolitikk, der Norge ikke lenger skulle legge til rette for lykkejegere.
– Vi ønsker å bygge opp under et system der de som må flykte ikke skal kjøpe livsfarlige reiser over Middelhavet, men søke om asyl gjennom FN, sa Aps innvandringspolitiske talsmann, Masud Gharahkhani da han onsdag presenterte forslag til Aps nye asyl- og flyktningpolitikk.
– Linjen står fast, vi ønsker en streng, rettferdig og human politikk, sa han
Tidligere hadde han gjort seg bemerket ved å gå ut og si at Norge ikke bør ta imot asylsøkere på grensen.
Forslagene til utvalget var likevel ulne, siden man gjorde seg helt avhengige av enighet mellom EU-land. Likevel var det i utgangspunktet et skritt i riktig retning. Så er det også som forventet at det møter motstand.
Det er ingen grunn til å tvile på Gharahkhanis gode intensjoner. Han virker oppriktig engasjert i å reformere asylinstituttet. Det er også verdt å merke seg at Arbeiderpartiet under Jens Stoltenbergs regjeringstid fra 2005 til 2013 for det meste sto imot presset fra SV og asyl-lobbyen om å reformere asylpolitikkken, til tross for at disse fikk sterk drahjelp fra norske medier som skrev tåredryppende histoirer om barn som ble utvist og familier som ble splittet opp. Det hele toppet seg under dekningen av utvisningssaken til Marie Amelie, der norske medier gikk i full kampanjemodus. Hun ble utvist likevel. Det er ikke godt å si hvordan Solberg-regjeringen ville håndtert en liknende sak.
Men det er langt fra det politiske landskapet Gharahkhani befinner seg i nå, og Stoltenberg-regjeringen. Det påstås riktignok at Støre ønsker seg en streng innvandringspolitikk, men det er verdt å merke seg at han og de andre Ap-toppene unngår temaet som om det var pestbefengt.
Det er også verdt å minne om hva som skjedde da Arbeiderpartiet først sa nei til et forslag om amnesti for enslige mindreårige asylsøkere høsten 2017. Da uttalte Valhammer seg slik på vegne av Bergen Arbeiderparti.
– Jeg er skuffet over Aps stortingsgruppe. Både Bergen, Oslo, Trondheim og en rekke lokallag satte krav om at partiet skulle støtte en midlertidig stans i utsendingene av disse ungdommene, sier Roger Valhammer, leder i Ap i Bergen.
Det gikk som Valhammer ønsket. Partiet snudde og sikret flertall for ordningen, som har bidratt til å uthule asylinstituttet.
Sannsynligvis vil Ap-ledelsen gjør alt den kan for å hindre at det blir en avstemning om hvor mange kvoteflyktninger som skal få komme til Norge årlig på Arbeiderpartiets landsmøte.
Men om det skulle komme til en votering, er det ikke godt å si hvordan utfallet blir.