Jeg fikk tilsendt denne boken med forespørsel om å anmelde. Jeg hadde absolutt ingen forventninger eller fordommer når jeg startet lesningen.
Revolusjonens barn er utgitt av forlaget Omnibus, og har også fått bidrag fra François-Xavier Lefébure når det gjelder oversettelse fra fransk til norsk.
Boken er skrevet av fire historikere: Stephane Courtois, Torgrim Tidlestad, Frode Fanebust og Antonio Elorza. Den er utgitt nylig, i 2019, og er på i alt 303 sider (så kommer henvisninger og notater i tillegg).
Ganske raskt forsto jeg at boken jeg leste var på et skyhøyt nivå. Nå er utfordringen å beskrive hvorfor. Jeg må reise i tid.
Når jeg studerte historie på 90-tallet, hadde vi stort sett gørr kjedelige pensumbøker, men så var det noen verk som skilte seg ut. For min del var redningen en velkjent sosialist, Berge Furre. Hans bok Norsk historie 1905-1990 : vårt hundreår, på nynorsk av alle ting, var den boken som skapte engasjement hos meg som ung student.
Terje Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet, har fått mye fortjent oppmerksomhet. Men det er, ærlig talt, en ganske tunglest sak, selv om innholdet selvsagt er sprengstoff.
Revolusjonens barn
Forfatterne og utgiverne av Revolusjonens barn har gjort alt riktig. For det første er det en bok som virkelig går i dybden når det gjelder hvilke problemer vår sivilisasjon nå står overfor. I tillegg er presentasjonen en fryd for øye og hjerne. Bare det enkle virkemiddel å fremheve sitater ved å bruke rød skrift. Leseopplevelsen blir fantastisk.
Politisk kan det være lett å støtte de fire forfatterne. Boken er delt i fire deler, nesten som en novellesamling. Men det er et hovedfokus gjennom hele boken: Hvordan utopier ender opp i mareritt.
Bakgrunnen
Første del tar for seg historikken, fra den franske revolusjon fram til Lenin. Robespierre fremstilles som et monster, men som et monster skapt av den utopiske drømmen. Drømmen om utopier ender alltid i massedrap og terror, dette beskrives godt på noen få sider i bokens første del, som er skrevet av Stephaine Courtois:
Dersom det tillates uenighet i de revolusjonære rekker, stivner revolusjonen. For å forhindre at den revolusjonære bevegelse splittes opp og stivner, må fysiske motstandere og meningsmotstandere dø.
Lenin tar opp arven etter Robespierre. Målet, eller utopien, tillater alle virkemidler, inkludert undertrykkelse og massedrap.
Les også: Optimismen har påført oss mye skade, selv er jeg pessismist
Martin Tranmæl
Andre del av boken handler om de såkalte nyttige idioter. Her beskrives arbeiderbevegelsen tilknytning til de totalitære krefter i Sovjetunionen.
Martin Tranmæl får gjennomgå. Hans historie er spesiell: Han tilhørte egentlig øvre middelklasse, faren hans var storbonde og Tranmæl forventet et liv som medlem av middelklassen. Men så skjer det tragiske: Moren dør, faren tar til flaska, og alt rakner.
Martin Tranmæl ender opp som en avholdsmann, asket og revolusjonær, i ren bitterhet over sin skjebne. Slik fremstilles det av professor Torgrim Titlestad. Jeg må innrømme at jeg finner fremstillingen overbevisende.
Han skriver litt om motkreftene, som for eksempel «opprøret i Stavanger». Samtidig beskriver han et miljø hvor virkelig radikale krefter spres ut over hele landet, her gjenfortalt av Tron Gerhardsen, nevø av Einar:
I min oppvekst var det alltid snakk om partiet (…) Alle ble alvorlige når de snakket om det. Partiet var hellig – en merkelig ting som det aldri måtte stilles spørsmål ved. Men samtidig ble det en naturlig del av familien.
Venstresidens totalitære trekk
Frode Fanebust fokuserer på etterkrigstiden. Den andre verdenskrig var så brutal og dramatisk at idéen om det nye mennesket vokste frem.
Fanebust avviser det tradisjonelle skillet basert på høyre/venstre:
Uansett hvilken merkelapp de går under – kommunisme, fascisme, nazisme, islamisme – har de alltid et utopistisk idealsamfunn som endemål. Og siden disse samfunnene må befolkes av ideelle mennesker, forutsetter ideologiene en renselse.
Slik legitimeres alt fra begrenset ytringsfrihet til massemord.
Totalitarisme og totalisme
På noen få sider beskriver så historikeren Antonio Elorza forskjellen mellom de to begrepene. Han beskriver et møte med en kubaner, som fremhever det groteske i at de ikke bare må følge de totalitære lover og regler, men faktisk hylle sine uønskede ledere:
Her er vi alle nødt til å delta på folkemøtene hvor vi forventes offisielt å gi dem tillatelse til å gjøre det de måtte ønske med oss.
Lett gjenkjennelig i dagens klima, hvor man må omfavne en liberal innvandringspolitikk, velferdsstaten og en radikal globalisme bare for å bli godkjent som aktør blant les bien-pensants.
Konklusjon
Å lese denne boken er en ren åpenbaring. Et vakkert språk, et nydelig design og en klar ideologisk sammenheng til tross for fire ulike forfattere.
Jeg har ikke noe annet valg enn å gi boken min aller sterkeste anbefaling.