Eksemplet som her vises er svært illustrativt både som innledning og eksempel på gjentatte, spekulative, politiske angrep mot Resett, i regi iltre journalister som forsøker å gjøre Resett til noe det ikke er, og aldri har vært.
Stig Morten Waage, journalist i NRK, sendte Resett en email 15. mars og gjorde oppmerksom på følgende:
Jan A. Johansen har i vinter sendt inn til sammen 39 innlegg til debattene på Resetts hjemmesider. Dette er ingen faktisk person, men en figur laget av NRK Satiriks.
Alle de 39 innleggene har til felles at de er hentet direkte fra manifestet til Anders Behring Breivik, og så oversatt til nynorsk. Samtlige 39 innlegg er godkjent og publisert av Resett.
Anders Behring Breivik, som i sin helhet representerte det stikk motsatte av alt det Resett står og går for, bygde opp sin egen totalitære tenkning og virkelighetsforståelse gjennom klipp og lim fra en rekke steder; et sant lappverk for å stylte opp og legitimere sitt eget bisarre og grusomme uttrykk: Terrorisme. Han har i ettertid figurert med Hitler-hilsener i rettsalene for tydelig å markere sitt ståsted ettertrykkelig – midt i den totalitære familien. Dette i kombinasjon med en psykisk tilstand der tersklene for voldsbruk etter hvert ble stadig lavere. Å sakse små utdrag fra Breiviks fyldige skrivelser, som jo i stor grad nettopp er satt sammen av tekster hentet stykkevis og delt fra andre, og så legge dette inn i et kommentarfelt i Resett bit for bit, avslører ikke noe som helst, annet enn NRKs amatørskap.
Og så kommer man forutsigbart nok, og på like kjedsommelig vis, trekkende med den konklusjon at disse bruddstykkende fra Breiviks syke oppsett, beskriver Resetts politiske holdning og ståsted? Dette er i beste fall en ren logisk brist, i verste fall nok et utslag av en type enøyd politisk vulgær-journalistikk som jo nettopp synliggjør behovet for Resett blotte eksistens! Det er nettopp denne type agenda-journalistikk og enøyde oppsett som har frembragt Resett. Kritisk sett er det intet annet enn naturlig at den ene politiske kommisæren etter den andre spretter i været i gammelmedia og freses ut mot Resett.
Påminnelse: Det totalitære ståsted
La oss se litt på helheten: Det er over 7,5 milliarder mennesker i verden. En andel av dem er gale og farlige. Noen fordi de er mest gale, i psykisk forstand, andre fordi de bekjenner seg til en ideologi, religion eller doktrine som legitimerer drap på sivile som metode. Fenomenet kalles terrorisme, og inngår som en ikke uvesentlig del av det politiske uttrykket hos kommunister, fascister, nazister og islamister.
Tidvis ser vi enkeltpersoner iverksette terror alene. At det kom en copycat av Breivik i verden er tragisk nok ikke så uventet, all den tid Breiviks ugjerninger er kjent nesten over hele globusen. Men la oss for ordens- og hukommelsens skyld minne om at det startet med at en galning kunne kjøre en lastebil med sprengstoff inntil hovedbygningen for statsministerens kontor, spasere vekk og kjøre uforstyrret i en annen bil, ut av Grubbegata og videre til nok en terroraksjon på Utøya. Hadde ikke naiviteten i forhold til mulige terrorangrep vært så ettertrykkelig svak i og rundt regjeringskvartalet den 22. juli 2011, hadde historien vært en helt annen. Nok om det.
50 – 100 millioner døde i GULAG
Den klart største humanitære katastrofen i det forrige århundre var knyttet til 50 til 100 millioner døde i GULag-leire, som en direkte følge av kommunistisk ideologi i Sovjet-Russland. Til enhver tid er det fortsatt ca. 2% av befolkningen i Norge som støtter kommunistene, direkte eller gjennom sympati og preferanser knyttet til flere frontorganisasjoner som har kommunistisk ideologi i sin plattform. Dette til tross for at det blinde hatet, intoleransen, forfølgelser av annerledes tenkende og ikke minst terrorismen inngår som en ikke uvesentlig del av det anvendte og kjente kommunistiske uttrykket, selv i nær historie, og nå sist i Venezuela.
I Kina kunne Mao notere seg ansvar for tilsvarende 50 millioner døde etter «Det store spranget» og «Kulturrevolusjonen», bak en mer smilende maske enn Stalin, hans etterkommere, støttespillere og sympatisører.
2% støtter kommunismen i Norge
Dersom vi antar at ca. 2% av den norske befolkning fortsatt bekjenner seg til eller støtter kommunismen. Det betyr ikke at over 100 000 mennesker av en befolkning på 5,2 milioner nødvendigvis er kommunister, da flere av disse vil være for unge til å skjønne noe som helst av kommunismens vesen. Eller, de kommer fra land der de ikke kjenner noe som helst til kommunismen. Men la oss si at nærmere 50 000 har kommunismen som en preferanse. Da har vi, uhyggelig nok, nokså mange som bekjenner seg til og sympatiserer med en ideologi som omsatt i politisk praksis ikke noe sted har unnlatt å begå alvorlige terrorhandlinger; slik skikkelser som Breivik og Arafat ivret for.
I tillegg til nevnte 2% som støtter kommunismen kommer nesten dobbelt som mange som gjennom en grønnpenslet, følelsesladet doktrine om klima, i enhver politisk målsone, snart vil befinne seg i et autoritært og totalitært samfunn i det doktrinen er innført: Det hele fordrer marxistisk planøkonomi, sterk statlig kontroll og radikal forandring av den samfunnsstrukturen vi kjenner i dag. Med andre ord, de «rødgrønne» fremstår som en risikofaktor i møte med demokratiets grunnvoller. Kontrollmekanismene er militante.
Med fare for gjentagelse: Troen på ettpartistaten, statsforherligelse, samt tro på et fascistoid samfunnsstruktur – der parti, fagforeninger, byråkrati og media har smeltet sammen og blitt til en elite, er reell nok blant kommunister.
Fra Hitler til Nasser i Egypt
Hitler hempet inn mye av ideologien i sin variabel, en nasjonalsosialistisk modell med sterke innslag av rasisme, men allierte seg med Stalin i perioden 1939 til godt ut i 1941; slik at Hitler kunne utløse andre verdenskrig uten unødige forstyrrelser fra en like totalitær og menneskevond skikkelse i øst. Stalin og Hitler har mye mer til felles enn det som skiller dem.
I de siste 30 årene er det islamistene som har dominert terror og folkemord på flere kontinenter. Etter den islamistiske revolusjonen i Iran i 1979 ilte venstresiden til med uforbeholden støtte: Det hele hadde entydig brodd mot Vesten. I det palestinske prosjektet – som tok av fra 1959, først under diktator Gamal Abdul Nassers vinger i Egypt, fikk en doktrinær plattform knyttet til en 23. arabisk statsdannelse – «Palestina» – i 1960; underforstått over Israels rutiner.
Les også: Massive mindreverdighetskomplekser, tilfellet islam
Det ligger en interessant kime i dette, der vi nokså lett kan identifisere islamister, kommunister og fascister som trekker sammen, ikke bare mot jøder, men med terror som ett av sine aller fremste virkemidler – gjennom tiår i Europa, etter at det fløt elever av blod i de vestorienterte landene Jordan og Libanon. Fra det palestinske prosjektet kom skolen som gav en rekke flykapringer i det internasjonale luftrom fra 1970. Kommunister fra hele Europa flokket seg i PLO-leire for å få skolering og vise sin solidaritet. Flere av de mest kjente kommunistiske profilene i Norge fikk tildelt muslimske navn under sine mange opphold i treningsleire i Midtøsten. I disse leirene fantes det også rikelig med tyske nynazister fra «Wehrsportgruppe Hoffmann». Her er det med andre ord snakk om en totalitær forbrødring så det holder, uten overdrivelse. Det dreier seg om iskalde realiteter.
Venstre-ekstremismen avglemt?
Venstre-ekstremistene har vært avglemt et par, tre tiår, samtidig som begrepet isolert sett – og illustrerende nok – har vært fraværende i våre media. Og det var åpenbart nettopp det de trengte for å reorganisere og finslipe sine ordspill i nye hesblesende kampanje-oppsett.
De aller fleste av oss blir til høyrepopulister og høyre-ekstremister. De totalitære trollene danser igjen, og en bør gå helt tilbake til Stalin for å øyne sammenhengen.
Stalin, selve sjefsoperatøren for anvendt kommunisme i det forrige århundre, kjørte massive kampanjer mot Vesten i etterkrigstiden, der det som var av frie nasjoner ble stemplet som «fascistiske». I fortsettelsen ble angrepet på demokratier til angrep på «kapitalismen», som følgelig var synonymt med fascismen. De totalitære teatrene begynte så å bli solgt inn gjennom skinn-manøvre og manipulative ordspill som «fred» – allerede i mellomkrigstidens Europa. Senere med den store Internasjonale avdeling av sentralkomiteen i det sovjet-russiske kommunistpartiet som det sentrale forum, bak et sant villnis av frontorganisasjoner over hele globusen. I dag gjenfinnes en god del av dette som reorganiserte NGO’er – under «klimakrise-vignett».
De totalitære kreftene innser også i vår tid at en må inn med maskerader og andre skinnmanøvre for å selge inn sitt budskap. Autoritære, sosialistiske doktriner er nemlig ikke noe som så lett er salgbare i åpent landskap, om diskusjonene blir åpne og de til dels lukkede miljøene så får flomlysene på seg. I dag dreier det seg gjerne om celler og miljø som ofte maskerer seg bak grønne faner i vår tid, men også mer sinnrike nettsteder og sekretariater. I Norge ble det aldri tatt noe oppgjør med kommunistene etter Berlinmurens fall i 1989. Prisen for akkurat det ser det ut til at vi betaler nå. Mange navn finnes i arkivene. Etter 30 år er navnene fortsatt ikke synlige for oss. Det pågår nå, og har pågått, en rødsvart rekruttering og mobilisering i de største byene, trolig som et forspill til årets kommunevalg. Også nøkkelpersoner i LO er inne i dette gravitasjonsfeltet.
Hitler – en sosialistisk variabel
Hitlers nasjonalsosialistiske prosjekt kom som en annen totalitær variabel, under bevingede slagord som «Folk og land, hand i hand». Dette ble etter krigen ett av Arbeiderpartiets mest brukte slagord, stadig ut fra en sosialistisk doktrine og nokså steinhard støpeform. Mellom 50 og 100 millioner har etter alt å dømme mistet livet i GULAG-leire i øst. Men dette fortrenges behørig, og den sosialistiske doktrinen lever videre inn i et nytt årtusen. Og nå skal opponentene tas. En bruker samme retorikk som Stalin: Alle som ikke er med, er i mot, og kan stemples som fascister og nazister.
Det dreier seg nemlig om en usedvanlig seiglivet sosialistisk doktrine, der den ene av to forfattere av «Det kommunistiske manifest», Karl Marx, i sin samtid kom med en oppskrift som helt samtidig var en spådom om en fremtid med klassekamp gjennom faser – på vei til Utopia. Det siste, et begrep nært beslektet med himmelen, i religiøs modus. Nettopp derfor er den sosialistiske/kommunistiske doktrinen så seiglivet; fordi den er religiøst basert.
Igjen: Du må tro veldig på en historisk og politisk utvikling gjennom doktrinær politisk kamp, motsetninger og kaos(!) – gjennom faser, som så defineres og peker langt inn i en fremtid. Kritikk tåles ikke, bare innenfor en snever ramme, der doktrinen aksepteres helt ut. Dette er per definisjon spådomskunst, men rene metafysiske elementer som entydig tilhører den religiøse sfære.
Sosialister og kommunister (to deler av samme stykke) i vår tid har fått ’passende’ avstand i tid og rom til Berlinmurens fall i 1989. Tilstrekkelig til at et par nye generasjoner er historieløse og likegyldige nok til å bli rekrutterte inn gjennom nye frontorganisasjoner og nå ofte grønn-penslede fasader. Det er ikke tilfeldig at både gamle og nye kommunister flokker seg foran grønnmalte kulisser. Både i miljøpartiet MDG og i flere frontorganisasjoner som fanger inn unge og sarte sjeler i et flimmerlandskap der både identitets- og veimerker helt systematisk er luket vekk. «Det nye mennesket» skal formes, slik Stalin, Hitler, Mussolini og Mao så verden. Det dreier seg om et totalitært konsept inn til margen, som nå trykkes inn i vår lett, naive samtid, ofte drapert og maskert under grønne faner, samt miljø- og klima-metaforer.
Det flerhodede, totalitære trollet er avhengig av en systematisk undergraving av demokratiet og de folkevalgte. Videre er de avhengig av sterk polarisering og så langt mulig – et politisk kaos, gjerne med småpartier og stadige nyvalg. Slik at tilliten til demokratiets egen bæreevne gradvis svekkes blant folk. Som en del av dette er nettopp det politisk kaoset et virkemiddel for å komme videre.
De som reiser seg mot multikultur-doktrinen og klimakrise-doktrinen blir skiftevis forsøkt gjort til tullinger og høyre-ekstremister. Det er dem, og bare dem, som befinner seg i målområdet for «hatefulle ytringer», nå endatil med utsikter til solide fengselsstraffer, takket være en stemningsbølge for stadig mer stats-disiplinering av folk, statsinngrep og statskontroll. Aner vi konturene, ikke bare av en begrensning av ytringsfriheten men også av konsentrasjonsleire for «annerledes tenkende» i fortsettelsen?
Internasjonale fronter
Javisst har vi samtidig lov til å sette spørsmålstegn med hva de egentlig steller med, i sine nettverk og frontorganisasjoner; nokså mange har flokket seg sammen i Miljøpartiet De Grønne (MDG) og også i enkelte forgreninger på dypet av SV, AUF og Arbeiderpartiet. I dagens slitne og stålgrå Arbeiderparti er det ungdomsorganisasjonen AUF og ikke minst LO som kjører løpet. Sistnevnte betaler også mye av festene gjennom årets kommunevalg.
En frustrert Milian Myraunet har akkurat trukket seg fra 6. plassen på Arbeiderpartiets liste foran kommunevalget i Trondheim. – AUF har alt for stor makt. Problemene i Arbeiderpartiet er så store at man må inn til kjernen for å løse dem. Det hjelper ikke bare å si at man skal gå videre, sier den lokale Ap-veteranen til Adresseavisen. Det han burde ha sagt i klar tekst var at de ideologiske museumsvokterne i AUF har gått ut på dato, og svermer for resirkulasjon av en stivbent sosialistisk doktrine som egentlig lå stein død da Berlinmuren ble hogd ned i 1989.
Kort sagt, totalitære krefter er i bevegelse. Kommunister, nazister, fascister og islamister har det meste til felles, ikke minst i det politiske uttrykket. En bør imidlertid merke seg at dagens radikaliserte, sosialistiske fanebærere ofte manipulerer og gjemmer seg bak en ordflom om miljø, klima og om multikulturens fortreffelighet – med helgrønn fasade. Det dreier seg om oppsett og for ekstrem samfunnsendring i sosialistisk retning, med planøkonomi – der globalismen er ferdig pakket og definert, og der øvrige begreper og slagord knyttet til den reelle internasjonale sosialismen og kulturmarxismen er gjemt unna. Den forgjettede «arbeider» er borte. Slik blir flere i den liberale leiren også blendet av postmodernistiske fraser og fiffige flimmerbilder fra den tilsynelatende nøytrale asfaltjungel. Sosialismen gjemmes bak flere fasader, men i praktisk politikk står doktrinen klippefast. Der skal parti(er), byråkrati, fagforeninger og media smelte sammen under et elite, samtidig som ytringsfriheten – uten unntak under sosialismen noe sted i verden – strupes. Derfor er du og jeg som opponenter høyre-populister, høyre-ekstremister og rasister.
Det pågår en venstre-ekstremistisk radikalisering blant oss, der politisk vold alltid har vært en del av ideologi og konsept. Terrorismen er legalisert i selve grunn-doktrinen. Også dette har kommunister, fascister, nazister og islamister felles. Derfor kommer det nå eksempler på målrettet voldsbruk fra den radikaliserte venstresiden også her i landet.