Samfunnet blir et produkt av den samtale som foregår og de verdier som fremmes. Og utviklingen er bekymringsfull.
Jeg ble tipset om en podcast lagd av Vårt Land hvor Klassekampen-redaktør Mari Skurdal var gjest. Der ble undertegnede og Resetts lesere grundig omtalt. Utgangspunktet deres er at det vi står for er noe uønsket, noe som må bort. Skurdal omtaler oss på et tidspunkt som «disse menneskene». Videre bruker hun faktisk uttrykket «innvandringshat» om det Resett formidler. Hun tar det altså et steg videre fra de mer vanlige karakteristikkene om at Resett er «innvandringskritisk».
Skurdal sier også rett ut at Klassekampen er en politisk motstander av Resett fordi KK er «antirasistisk». Hun mener i klartekst at Resett er rasistisk.
Dehumanisering
Måten Skurdal og de to programlederne snakker sammen på, er interessant som et fenomen. Man er fristet til å ta den såkalte «jødetesten» på dem. Hva om de hadde snakket om jøder på denne måten? Det hadde blitt sjokk, vantro og fordømmelser.
Slik norsk oppdragelse og skolens pensum er, finnes det vel ingen karakteristikk som vekker mer avsky hos folk enn om de hører at noen er «rasister». Det verste i vestlig historie skyldes jo rasisme, så vel slavehandel, som kolonialisme og nazismen.
Rasister fortjener derfor ikke de samne rettigheter som andre. De vekker ingen sympati. De er «den andre». Og med «den andre» kan man gjøre hva man vil. Man kan omtale dem nedsettende, diskriminere mot dem, og også straffe dem med bøter og fengsel. «Rasistene» kan straffes for å snakke stygt om andre mennesker, men ingen kan straffes for å snakke stygt om «rasistene».
Ingen selvinnsikt
Men at de selv gjør nettopp det samme som de mener er «rasistenes» store synd, faller ikke Mari Skurdal og de andre «antirasistene» inn. For de er helt og fullt påvirket av den opplæring og sosialisering de har fått. Demoniseringen og dehumaniseringen av «rasistene» er noe som de oppfatter som selvfølgelig og moralsk riktig.
At jeg skriver dette vil åpenbart bare vekke ytterligere motvilje og forundring hos Mari Skurdal. For «den andre» vekker ikke den empati som hun har for de godkjente menneskene. Vi er «disse menneskene», noe uønsket. Det er ikke vondt å hate eller ville diskriminere og fremmedgjøre oss, det er riktig.
Politi og straff
Det er mange som Mari Skurdal der ute. Og noen av dem jobber også i politiets hatkrimgruppe, og de er dommere og meddommere. Når de får en anmeldelse eller tiltale å forholde seg til, starter de med utgangspunkt i den antipati de er opplært til å føle for «rasister». Her er det mennesker som ikke har krav på den samme rettssikkerhet som andre. Det blir dermed lettere å få dem straffet. Det er lov å hate de vi har bestemt er haterne.
Les også: Resetts aksjonærer trakasseres av Filter Nyheter under dekke av «journalistikk»
Men så er det altså slik at rasisme nå blir brukt som begrep selv om folk som strengt tatt bare ønsker å ivareta et minimum av egeninteresse eller gruppetilhørighet og gruppeinteresse. Slik som undertegnede og Resett. Og dermed blir det fryktelig mange rasister i dette landet, veldig mange farlige mennesker som antirasistene må bekjempe.
Er vi et flertall, egentlig?
Mari Skurdal spør seg også i podcasten hvordan det kan ha seg at Resett har så mange lesere. Hun er overrasket. Og det kan man jo forstå. For hvordan kan det finnes så mange av de ondeste menneskene her i trygge Norge!
Svaret er nok at selvoppholdelsesinstinktet står sterkt i folk, og at demoniseringen mot folk som ønsker å bevare er trygt og stabilt samfunn og å stemple dem som «rasister», ikke overbeviser alle. For Resett er overhodet ikke rasistisk i noen logisk forståelse av dette ord. Vi bruker bare sunn fornuft og realisme. Påpeker de økonomiske kostnadene, den økte kriminaliteten, den innskrenkede ytringsfriheten. Og vi ber om moderasjon i innvandringen, intet annet.
Det er all mulig grunn til bekymring for det som skjer i Norge nå. Kampanjene ført gjennom skoleverket til fordel for det multikulturelle samfunnet, begynner for alvor å virke og har produsert en sterk troende og i noen tilfeller fanatisk bevegelse av «antirasister». Og deres sterke ideologiske tro legitimerer demonisering. De hater de som tenker annerledes enn dem selv. Deres samvittighet befaler at de må bekjempe «rasistene».
Kjære Mari Skurdal,
Du kommer neppe til å forstå dette på ennå mange år. Men måten du omtaler meg og Resetts lesere på, er «hatprat». Og det ville trolig blitt rammet av straffelovens paragraf 185 hvis vi hadde vært definert som et livssyn eller en «etnisk gruppe».
Men det tar du nok med ro. For vi er bare «disse menneskene» – rasistene. Som du og de andre i det gode selskap kan omtale – og kanskje også hate – akkurat så mye som dere selv vil. Da føler du at du har gjort noe godt, noe riktig og viktig.
Du har gjort deg selv til et godt menneske, i dine egne og dine likesinnedes øyne.
Podcasten kan høres her. Samtalen om meg og Resett starter ved det 18 (0,18) min og varer til det 39 (0,39) min.