Innvandring har nærmest vært et ikke-tema i høstens valg. Hvordan er det mulig at det viktigste spørsmål i vår tid, det som vil avgjøre landets økonomiske ressurser, befolkningssammensetning og videre demokratiske utvikling er så lite framme ved stortingsvalget? SSB regnet nylig ut at en familie på fire vil kunne måtte betale 40 000 kr mer i skatt i året om regnskapet skal gå opp med dagens innvandringsnivå.
Befolkningsveksten i Norge er kun innvandringsrelatert og familiegjenforeningen er snart øyere enn fødselsoverskuddet. Det snakkes lite om at det kom en like mange som en liten norsk by, 20 000, bare i år. Kriminaliteten øker, nær halvparten av skolene i Oslo har innvandrerflertall. Skoler opplever økende vold i hverdagen og ressurskrevende språk-, hjelpelærer- og sikkerhetstiltak. Presset på sosiale ytelser og helsetjenester øker enormt. Folket ønsker politikere som tør å være åpne om dette. Dessverre har vi kun Sylvi Listhaug som klarer det.
Skitten valgkamp
Men det som virkelig er bekymringsverdig er hvor skitten venstresiden gjorde valgkampen i 2017. Noen har etter hvert tatt til motmæle og sagt at de som kritiserer Listhaug kan være like ille selv, men det langt fra riktig. De er mye verre. Det er venstresiden som har stått for hetsen og den stygge retorikken i denne valgkampen. Ta den tidligere ærverdige William Nygaards utspill hvor han på Facebook skriver: «Jeg bryter et tabu om fascisme og advarer for egen regning: Blant våre rikspolitikere er det nok Sylvi Listhaug som ligger tettest på en autoritær og rasistisk fascisme i norsk politikk i dag.» Nei, det er det ikke, Nygaard. Man kan lure på hvilken historiekunnskap forlagsmannen, som ble beskutt av islamister som ikke liker ytringsfriheten, egentlig besitter. Det er interessant at han i det hele tatt får seg til å si noe så dumt som dette, og viser hvor lite kultureliten føler de må ta seg i akt med det hegemoniet venstresiden har hatt i kulturliv og presse.
Jusprofessor Mads Andenæs skrev på Facebook, sammen med en link til et dødsfall som ikke var forbundet med noe kriminelt, at «hatprat fra statsråd kan bidra til vold.« At en så grov anklage mot Listhaug ikke høstet mer kritikk i pressen, eller at han fortsatt kan få respekt i sin stilling, sier også noe om hvor skjev den offentlige bedømmelsen av de politiske fløyene er.
Man skulle tro at Trond Giske ville holde seg for god til å kaste seg på hylekoret, men nei, Listhaug blir oppfattet bra av Vigrid, ergo er hun høyreekstremist. Han linker hatkriminalitet og fiendskap til Listhaug.
Løgner
Leder for AUF, Mani Hussaini, er et annet grovt eksempel. Han sier på et åpningsinnlegg at dette valget handler om å ville hjelpe flyktninger eller se dem drukne, slik høyresiden vil.
Eller at FrP jubler når barn drukner i Middelhavet. Når han blir tatt i løgner mot Listhaug, sier han bare at hun lyver, og tror at denne taktikken med skitten valgkamp skal gå hjem i Norge også – det må da være forvirrende når begge parter beskylder den andre for å lyve? (Islam Nets Fahad Qureshi gjorde akkurat det samme i debatt med Listhaug på VGTV).
Men denne oppførselen er langt fra en ungdomspartileder verdig. En av partene lyver, og det er ikke Listhaug. Deretter får Mani Hussaini støtte fra sine egne, for at det å påpeke at han lyver kan føre til hets mot ham. Og det er rasisme. Ergo, man burde få lov å lyve om det er for en god sak (selv om det for meg er uklart hvilken god sak dette er). Det er neppe verre for Hussaini enn for Listhaug eller Solberg å motta hets, så at det gjør ham til et offer man ikke kan motsi er langt fra hva som kan forventes. Men det henger kanskje sammen med de lave forventningers rasisme, mye utbredt i venstresidens gode, trygge favn. Man har ikke de samme forventninger til ikke-hvite om at de kan lære, forstå eller tilpasse seg. Samtidig stikker man fingrene i ørene og skriker rasist av full hals til noen som ønsker å kommentere skjevheten. At Hussaini i det hele tatt klarte å bli valgt til ungdomspartileder er kanskje et utslag nettopp av hvor håpløst utaktisk taktisk venstresiden og AP er.
Listen er lang
Kirkens menn, som Gunnar Stålsett, har vært ivrig i dehumaniseringen av Listhaug og har pisket opp hat mot henne. Hvordan er det forenelig med kristne verdier? Anniken Huitfeldt mente at Erna måtte si unnskyld til svenskene fordi Listhaug besøkte Sverige og problemfylte Rinkeby. Jonas Gahr Støre kritiserte også Erna for ikke å «ta tydelig avstand fra Rinkeby-besøket». Og MDGs Rasmus Hansson ble sjokkert over at Solberg ikke reagerte kraftigere. Det er som om venstreside-politikere snart blir parodier på seg selv. Hva var det å ta avstand fra? Hvorfor snakker ikke flere om hva som skjer i Sverige, med politiets egne rapporter over de 61 særlig utsatte problemområdene? Sverige er svakt rustet for å håndtere de enorme problemene innvandringen har medført. Antallet utstatte områder stiger hele tiden. Mener venstresiden det er umulig at Norge går samme veien?
Et varmere Norge?
Ingebrikt Steen Jensen startet et kjendisopprop mot politikere som «sår splid og sprer frykt», og som hos Støre går retorikk som å stemme for et «varmere Norge» igjen. Alvorligere forsøk på å spre splid og frykt som hos venstresiden denne valgkampen skal man lete lenge etter.
Hvilket hatprat fra Listhaug er det disse snakker om? Listhaug tar opp helt legitime innvandringsbegrensende tiltak, som store deler av folket støtter. Det er da mye mer hatefullt å si rett ut at Listhaug er skyld i dødsfall, at hun er fascist og rasist? Hadde det bare vært mulig å forstå hvor venstresiden som angriper Listhaug egentlig vil når de sammenligner henne med massemordere, og hva de ønsker for landet, så hadde mye vært gjort. Men man trenger ikke logikk eller virkelighetsforankring på venstresiden. Ordene betyr alt. Så lenge man har de rette meningene kan man gjerne være hatefull og splittende som de beskylder høyresiden for å være. Det er det som er forunderlig.
Det er for mange aktører som tjener godt på å spille på folks dårlige samvittighet, både hva gjelder flyktninge- og klimakrise, beskrevet godt blant annet av Terje Tvedt i Dag og Tid.
Det kan heller ikke glemmes hvordan den gode samaritan Jan Egelands statlige organisasjon Flyktningehjelpen mottok store pengesummer fra asylmottakgiganten Hero. En uetisk allianse ble opprettet hvor begge parter tjente på å opprettholde en stor flyktningestrøm til Eruopa.
Alle meninger kan til syvende og sist ikke være like mye verdt. Det finnes fakta man må forholde seg til. For høyresiden handler det ikke om hvem som vinner retorikkdebatten. Det handler om landets framtid. Kunne vi en gang fått klare svar fra venstresiden om hvordan de tenker at vi skal betale for masseinnvandringen i framtiden? Om hvorfor det eneste alternativet de ser for seg er drukningsdød i Middelhavet eller åpne grenser? Hva om båtene hadde bragt migrantene til trygge havner i Afrika fra første stund? Hvorfor ikke støtte flyktningeleire som hjelper uendelig mange flere i Afrika og Midtøsten? Hva tenker de om alt vi vet om de som kommer til Europa, og at et fåtall er egentlige flyktninger? Hva med de mange kvinner og barn som ikke har kapasitet eller penger til å reise? Når vi vet at ytterst få av de enslige mindreårige asylsøkerne – som senere får familiegjenforening – er mindreårige; er det da helt greit å legge opp til at alle som sier de er under 18 som klarer å sette foten på norsk jord skal få bli, slik KrF kjemper for?
Venstresiden uten løsninger
Hva er venstresidens løsning på utfordringer knyttet til økende terrortrussel når vi vet at terrorister og mordere kommer med migrantstrømmen? Dødslengtende terrorister kan i lengden ikke stoppes annet enn ved å nekte dem å bosette seg i landet, og ved å sende ut dem som er her. Med den økende terrortrusselen er det ikke beroligende å vite at det kun er etterretning, overvåkning og koranklosser som skal forhindre angrep. Terror har mye med innvandring å gjøre, selv om Ap later som det ikke er tilfelle. Det er nok snakk om at terroren skjer fordi Vesten deltar i kriger mot IS eller andre i Midtøsten. Islamister hater vestlige samfunn og vår frihet, og det siste vi trenger er politikere som mener at vi ikke har annet valg enn å tilrettelegge for fiender av demokratiet i Europa.
Jeg godtar ikke politikeres fallitterklæring, at terror bare er noe vi må venne oss til å leve med. Mye kunne vært gjort: Steng islamistiske moskeer, overvåk andre (en imam var del av terrorcellen i Barcelona). Steng alle koranskoler (også de som opererer under dekke av å være kultursentre osv). Lytt mer til politiet. Forby hatpredikanter innreise, og utvis de som bor her. Opprett lukkede mottak for identitetsløse og utviste. Islamister bør nektes statsborgerskap, sosiale ytelser og oppholdstillatelse. Begrens innvandringen kraftig. Konvensjonene som politikeres handlingslammelse gjemmes bak kunne lett bli satt til side dersom viljen var til stede.
Eller hva mener venstresiden om utsiktene til SSB, at muslimer kan bli i flertall i Oslo i løpet av en generasjon? Er det greit bare AP får makten? AP har lenge fått og satset på de muslimske stemmene, og kjørte en valginnspurt i moskeene. Moskeene og AP har det til felles at de ønsker mindre ytringsfrihet og å fortsette de i overkant rause velferdsordningene som etter hvert blir tynnslitte av masseinnvandringen. AP vil skattlegge de rike mer, men vil ikke fortelle velgerne hvorfor det er nødvendig.
Og hvordan er det mulig å stoppe oljeproduksjon og samtidig ha penger til de åpne grensers politikk slik MDG vil? Venstresiden skylder velgerne å framlegge en politikk basert på en forståelse av den faktiske situasjonen landet befinner seg i, og de konsekvenser politiske valg innebærer for den neste generasjonen. At vi skulle få oppleve en så løgnaktig valgkamp uten fokus på realpolitikk (samtidig, utrolig nok, som man på venstresiden anklager motparten for ufin retorikk), trodde jeg nesten ikke var mulig i Norge.
Vi trenger en samfunnsendring nå
En endring som påtvinges i migrasjonens og terrorens tid fordi vår frihet allerede begrenses av islamistenes tilstedeværelse. En endring som ikke er ønskelig, men sørgelig nødvendig. Det er derfor mer enn noen gang nødvendig med statsledere som forstår at det å forsvare verdiene og grensene til et av verdens mest likestilte og frie samfunn er en viktigere oppgave enn å forsvare utopiske idealer som vil rive det ned.
Selv om mange har et håp om at alvoret skal sige inn i politikken, har det gått opp for oss at vi ikke kan forvente så mye av venstresiden annet enn sinnelagsetikk og tanketom moralisme. De tidligere dagers religionskritikere, de svakes forsvarere, har gått dypt inn i rollen som islams forsvarere – og de setter gladelig på skylapper mot kvinneundertrykkelse, mot æresdrap, mot det iboende hat mot jøder og homofile og ikke minst mot egen kognitiv dissonans. At jødene flykter fra Europa som fra Midtøsten tales ikke om på venstresiden. De plasserer ondskap hos meningsmotstandere og skulle gjerne sett høyresidens ytringsfrihet innskrenket.
I morgen 11. september er det stortingsvalg.
Da håper jeg nordmenn går mann av huse for å stemme borgerlig, og gjør skam på venstresidens oppsiktsvekkende alvorstomme og vulgære valgkamp. Om Støre, gud forby, skulle bli statsminister denne uken er det å håpe at han kan være smart nok til å gjerne fortsette med å i offentligheten si de «rette tingene» (tåkevariasjoner over Lennons «Imagine»), men på bakrommet føre en mye strengere innvandringspolitikk slik de fleste av oss vet er nødvendig. Ordene, og hvem de kommer fra, betyr nemlig alt i dag, ikke hva som faktisk gjøres.