Sanner er krenket. Diagnosen sier at han er kvalm og utilpass på grunn av folkelige reaksjoner – med hva da? – med ord. Han har lest seg opp på kritikk, ikke minst fra Resetts kommentarer.
Syndromet krenkelserammer stadig oftere politikere som er i utakt med folkemeningen. Det er slik makteliten reagerer i dag. Andre meninger enn det som er offisielt vedtatt er ubehagelig og bør helst sensureres. Og Sanner er slett ikke alene. Antallet krenkete er for tiden svært mange, og vi finner dem gjerne i ledende posisjoner i samfunnet. Signalet – eller advarselen – til befolkningen er; vær ydmyk og underdanig og hold kjeft.
Den gamle tanken om at samfunnsrefsing er naturlig og nødvendig for at demokratiet skal fungere er definitivt over, nå er det plutselig et onde. Myndighetenes maktgrep strammes, din ytring kan rettsforfølges og du kan bli straffet med høye bøter for å ha avvikende meninger.
Når folket forventer en etisk, moralsk og verdibasert standard av politikere – det vi gjerne betegner Fair play, og resultatet blir det motsatte, så blir reaksjonen naturligvis deretter. Det er ingen komplisert psykologi. Frustrasjon, oppgitthet og raseri må rettes mot myndigheter og politikere – hvem ellers? Det er den ytringsfrihet vi alltid har hørt at vi har, men som nå ikke lenger gjelder. Det innebærer et dramatisk veiskifte i vår historie.
Demokratiske avgjørelser handler om tillit. Når den forsvinner er folkets reaksjon et helt nødvendig korrektiv og et varsel om at folkestyret ikke fungerer.
Den utviklingen vi nå opplever i vårt land og i EU, minner ubehagelig mye om Øst-Europa under kommunismen. Da ristet vi på hodet og var sjokkert over hvordan opposisjonelle ble behandlet. Innbyggere i DDR som ikke innordnet seg systemet ble straffet med beskyldning om «utroskap» mot staten.
Mer enn tyve år etter DDRs oppløsning, ser vi at vestlige stater utvikler segi retningen autoritær stat med klare totalitære trekk. Opposisjon er «utroskap» mot staten og skal straffes fordi du har meninger som er annerledes, det tillates ikke.
Krenket før og nå
Jeg husker tilbake til 1970 årene da vi unge hjalp Anders Lange med Anders Langes Avis og kjørte ham til torgmøter der det var tettpakket med folk, og begeistringen var enorm. Hans egen avis ble betraktet som god underholdning fordi folketaleren brukte saftige og grovkornede ord. Dagens skjellsord som «hettemåke» og «kakerlakk» virker latterlig uskyldig i forhold.
Språkbruken på Anders Langes tid var grov, men folk flest satte pris på at noen fra «folkedypet» kunne komme med budskap som var så direkte og folkelige. Det var kun én politiker som følte seg krenket den gangen, og han var også fra Høyre – Willoch – alle andre tålte å bli skjelt ut. Men Willoch og Anders Lange løste det ved å bruke ”De”, også i kantinen i Stortinget …
Dagens situasjon
Høyre vil ikke innse at det er blitt et demokratisk problem at Norge ikke lenger har et konservativt parti som setter Norge, det norske folk og våre tradisjoner foran multikultur og globalisme. Linda Helleland (H) har lagt ut et bilde på Twitter med partikollega Jan Tore Sanner, der de er avbildet med våre nye landsmenn som de roser opp i skyene. Hvorfor gjør de det når virkeligheten avslører store samfunnsproblemer med muslimsk innvandring? Og hva med kvinneundertrykkelsen?
Innvandringen til Norge fra Midt-Østen, Afrika og Afghanistan koster oss enormt mye på bekostning av vår egen kultur.Det samme gjør de ekstra byrdene på nær sagt alle offentlige instanser fra helsevesen, barnevern, til politi og øvrige justismyndigheter.
At Jan Tore Sanner ikke forstår dette er utrolig.
Derfor bør han også miste all respekt.