Tirsdagens innkalte folkemøte på Holmlia var ikke representativ for befolkningen der oppe. Bydelen har 50 % med innvandrerbakgrunn, men rapportene og bildene fra salen tilsier at det i all hovedsak var etniske nordmenn eller «hvite» som møtte opp. Tidvis «absurd» beskrev en anonym møtetilskuer det som på Resett.
Det var innvandrings- og integreringsutfordringene i Norge i miniatyr som kom frem på Holmlia. Idealister med tro på multikulturalisme kuppet folkemøtet og vendte ansvaret over på Sylvi Listhaug. Hun påpeker utfordringene og er derfor ansvarlig for at «medvandrerne» – som en SV-representant kalte dem – ikke føler seg hjemme og velkommen.
Med sjikanøse angrep og buing tok et lite mindretall føringen for hvordan resten av forsamlingen også skulle reagere. I en slik situasjon valgte de fleste andre i salen å være passive. Dermed kunne man få inntrykk av at hele forsamling støttet opp om de unge aktivistene med sin blinde og nærmest fanatiske tro på at masseinnvandring fra islamske land og klankulturer ikke medfører noen markante, negative endringer for lokalmiljøer og samfunn.
Det ble sagt at folkemøtet ikke var markedsført og gjort godt nok kjent, og at det var grunnen til at innvandrerne ikke møtte opp. Men folkemøtet var skrevet om og snakket om på alle landets nyhetskanaler i en uke på forkant. Enten var det ingen interesse for å møte opp, eller man lever i en så atskilt boble at man ikke følger med på det som skjer i Norge. Mest sannsynlig var det en kombinasjon av dette som lå bak fraværet.
Parallellsamfunn
Men den manglende deltakelse fra «medvandrerne» har vært snakket om i lang tid. Svært mange av de mest fremmedkulturelle innvandrerforeldre møter ikke opp til foreldresamtaler på skolen, de er ikke med på dugnader, stiller ikke opp til idrettssammenheng. Det er kulturelle årsaker til slikt. Der de kommer fra er det ikke vanlig å organisere seg i det staten og det offentlige holder på med. Det er i beste fall en betalt «tjeneste» de forholder seg til, og i verste fall er de vant med et offentlig byråkrati som er korrupt.
De organiserer derfor livet rundt storfamilien og klanen. Livet leves inne i eller i hverandres leiligheter. Hva guttene deres gjør når de er ute, legger de seg ikke opp i, mens jentene holdes under kontroll hjemme og i form av sømmelig klesdrakt. Og kommer det kritikk mot sønnene deres, stiller man seg bak dem. Selv om det gjelder kriminalitet. Klanens ære står på spill, egen erkjennelse av skyld og ansvar kan utnyttes. Ingen innrømmelser må gis.
Dette er en helt annen væremåte enn den nåværende norske. Nordmenn leter helst etter feilene hos seg selv, noe de unge aktivistene under «ledelse» av lærervikaren Daniel Brekke Andersen viste til fulle. Det er vår skyld – vi skyver dem vekk – vi kaller dem stygge ting – vi er fæle. Eller snarere, det er noen av oss som er fæle – slike som Sylvi Listhaug (og kanskje Resett).
Men nå er det på tide å slå tilbake mot den mobbingen som ekstremister for det multikulturelle prosjekter bedriver. For de er ikke representative. De er en fanatisk, numerisk liten mobb. De operer på samme måten som tidligere tiders ekstremister i Italia, Tyskland og Russland. Høylytte, frekke, og fanatisk opptatt av en «sak», og de dekker seg bak en skikkelighet og opphøydhet som de ikke har.
Nordmenn flest er for konfliktsky til å ta opp kampen med slike bøller. De fleste blir til en taus, kuet majoritet. Derfor kan den venstrevridde mobben holde på og late som om de representerer et flertall.
Men nå er det på tide at det konfronteres. Det er et flertall på motsatt side, av nordmenn som ikke lenger tror på de illusjonene som ledet til at Holmlia-tilstander kunne oppstå. Neste gang noen langer skjellsord over Sylvi Listhaug eller andre som beskriver virkeligheten, bør man gi uttrykk for sitt misbehag. Ikke skam deg over din evne til å tenke selv. Fortell meningspøblene at «dette har ingenting med rasisme å gjøre, det er realisme.». Ta Sylvi i forsvar. Ta Frp i forsvar. Berøm dem for å ha stått opp mot den uansvarlige gjengen av tanketomme idealister som har trakassert de som har advart mot nettopp den utviklingen vi nå arrangerer folkemøter mot.
Som Maria Zähler skrev: Multikulturalismen er en ekstrem ideologi. Og de som promoterer den, er dermed ekstremister. Og de bør behandles og snakkes til på den måten. Om noen, er det de som bør frykte å miste jobben, kunder og annonsører på grunn av sine meninger. Ikke de som er forutseende og som tør snakke sant.