Aftenpostens Frank Rossavik skriver om innvandringsfryktens syv stadier, og han advarer mot det han beskriver som «konspirasjonsteorier».
Det grunn til å sette et spørsmålstegn ved hans løsning på «problemet», nemlig å lese mer av Aftenposten og andre hovedstrømsmedier.
Som tidligere utskremt krigsreporter for Aftenposten på tidlig 2000-tall og som en skribent som av og til skriver for Resett, kan det være nyttig med en kritisk gjennomgang av Rossaviks teorier.
Rossavik starter med følgende premiss: «Her er en tenkt utviklingsbane for en på 50+ som nå stoler kun på «nye medier», og som skriver illsinte innlegg i sosiale medier og kommentarfelt».
Les også: Frank Rossaviks råd mot innvandringsfrykt: – Lese, lytte og se på «mainstream media»
Sannsynligvis sikter Rossavik til nyhetssteder som Resett og Document når han skriver om «nye medier», og det ligger i premisset hans at de som skriver innlegg og kommentarer her er sinte gamlinger over 50 år som skriver «illsinte» innlegg. Sannheten er langt mer nyansert, og kunnskapen blant skribenter og kommentatorer på Resett er meget høy.
Når det er vanskelig for folk å slippe til med innvandringskritikk i for eksempel Aftenposten, er Rossavik befriende ærlig. Han innrømmer at «årsaken var et ønske om å hindre rasisme».
Rossavik nevner noen problemområder om at for eksempel «velferdsstaten rakner. Den kristne kulturen svekkes. Islam vokser frem. Terroren truer». Dette er reelle problemer som Rossavik ikke går dypere inn i.
Vi skal ikke frykte muslimer, og det er lurt å sette seg ned med dem for en kaffe med dem når anledningen byr seg. Derimot er det også en manglende vilje i hovedstrømsmediene om å ta troende muslimer som tror at Koranen er Allahs direkte inspirerte og ufeilbarlige ord.
Dette må derfor få betydning for innvandringspolitikken. Klassisk islam, i henhold til islams originalkilder i Koranen og Sunna, er ikke forenelig med et vestlig demokrati med respekt for ytringsfrihet. Denne åndelige dimensjonen og det å ta troende muslimer på alvor, er noe sekulære journalister ikke har et ønske om å forstå.
Som en avis som tidligere har vært konservativismens høyborg, er det grunn til bekymring at Aftenposten ikke tar disse problemstillingene mer på alvor. Det multikulturelle og relativistiske evangeliet har blitt det som Aftenposten baserer sin ideologi på, ikke konservativismen og de verdiene som har bygget Norge gjennom århundrer.
Rossavik hevder også at «etablerte medier senket terskelen for debattdeltakelse kraftig, mest ved å innføre debattfora og kommentarfelt», men denne retten er kraftig innskrenket.
På et nyhetssted som Resett lever det frie ordskiftet, og nye stemmer skriver regelmessig nye innlegg. Et åpent kommentarfelt er også en viktig demokratisk verdi. I det frie ordskiftet, har Aftenposten og andre hovedstrømsmedier sviktet fundamentalt, og ytringsrommet er kraftig innstrammet.
Det er imidlertid gledelig at Rossavik innrømmer at «drevne debattanter (eliter) har alltid hatt lett for å stemple innvandringsfrykt som rasisme». Rossavik snakker om demografiske problem med større fruktbarhet blant muslimer, i tillegg til stadig nye moskeer, men han tar ikke tak i problemet. I stedet hevder han at «her begynner virkelighetsoppfatningen å svikte for alvor».
Rossavik glemmer at stadig flere fra islamske kulturer kommer til Norge på familiegjenforening, og i hovedstrømsmediene får vi ingen debatt om det totalitære budskapet i Koranen og de islamske kilder. Aftenposten og andre hovedstrømsmedier bruker gjerne anekdotiske kilder som bevis på at de aller fleste muslimer ønsker å leve fredelige liv.
Journalister som Rossavik svikter imidlertid sin journalistiske oppgave når de ikke gjør en kritisk gjennomgang av de teologiske og ideologiske grunnlaget for islam. Vil vi virkelig ha en utvikling hvor innvandring fra islamske kulturer skal mottas med åpne armer uten at det blir tatt et kritisk oppgjør med den underliggende totalitære ideologien om at muslimer er de aller beste mennesker, bedre enn kristne og ateister?
Rossavik hevder at «Nye- og sosiale mediers sterkere posisjon har gitt innvandringskritikken – både den saklige og den usaklige – langt friere kår». Ja og nei. Selv om Resett og andre alternative medier stadig styrker sin posisjon, stenger Facebook og andre sosiale medier stadig ute folk på grunn av påstått «hatprat» og i Aftenposten er det folk som Rossavik som er portvoktere.
Rossavik anbefaler til innvandringskritikere om at «de burde heller se på politikken som føres, ikke bare den de tror føres. Lytte til hva politikere sier, ikke bare hva de tror de sier. Lese, lytte og se på «mainstream media», ikke bare gjette på hva som formidles.»
Nja, slik som Aftenposten fremstår i dag, er det liten grunn til å bruke avisen som en sannhetskilde for det offentlige ordskiftet om innvandring og islam. Resetts Maria Zähler har tatt et oppgjør med Rossavik i en god artikkel, og den best leste kommentaren fra «Gulosten» bør være til ettertanke for Aftenpostens journalister og de som er ansvarlige for at Aftenposten fortsatt skal tjene penger:
«Frank Rossavik viser her elegant hvorfor det er meningsløst å lese Aftenposten.»
«Jeg var selv abonnent og leste alltid Aftenposten. Det som skjedde var at hva Aftenposten skrev og hva man så og erfarte ikke stemte og dermed på kvalifisert grunnlag kuttet ut avisen.»
«Jeg forsøkte lenge men avisen er fake-news.»