Det ser i dag ut til å være to viktige skillelinjer i politikken.
En skillelinje går mellom de som tror på og de som er skeptiske til statlige løsninger på en rekke områder (det klassiske skille mellom høyre og venstre siden). En annen skillelinje går mellom nasjonalister og globalister.
Nasjonalister ønsker selvstendige stater som kan samarbeide, men som ikke er underlagt overnasjonale institusjoner. Globalistene ønsker at statene skal underordnes overnasjonale institusjoner som EU og FN. Både blant nasjonalistene og globalistene finnes det tilhengere og skeptikere til statlige løsninger.
Det betyr at disse to skillelinjene avgrenser fire grupper
1. Nasjonalister som er skeptiske til statlig løsninger. Her befinner det seg både klassisk liberale og konservative. Det partiet som er nærmest i Norge, er kanskje Fremskrittspartiet.
2. Nasjonalister som er tilhengere av statlige løsninger. Her finnes det både sosialister og sosialkonservative. Senterpartiet hører mer hjemme her enn noe annet parti.
3. Globalister som er skeptiske til statlige løsninger. De fleste her er markedsorienterte liberalister og stemmer på Høyre og Venstre.
4. Globalister som er tilhengere av statlige løsninger. Kommunister, mange sosialister og moderne liberalister befinner seg her. Arbeiderpartiet og SV er i denne leiren.
Hvilken av disse skillelinjene er sterkest?
Inntil første verdens krig var politikken i hovedsak definert av skepsis eller tro på statlige løsninger. Høyre/venstre-aksen dominerte. Det hadde i flere århundrer (etter Freden i Westfalen i 1648) vært enighet om at statene skulle være suverene, men uenighet om hvor aktiv staten skulle være.
Etter den 2. verdenskrig har fstadig flere forlatt troen på staters suverenitet og blitt tilhengere av globalismen som forutsetter staters underdanighet for overstatlige institusjoner. I dag ser det ut til at det er skillelinjen mellom globalisme og nasjonalisme som er sterkest.
Forvirring
Endringen fra vektlegging av høyre/venstre-aksen til nasjonalisme/globalisme-aksen har særlig skutt fart etter østblokklandenes fall i 1989, og har medført stor forvirring i politikken. Det har vært vanskelig å avgjøre hvem som er ens nærmeste allierte når det gjelder politisk syn.
Kanskje er denne forvirringen størst på den tradisjonelle høyresiden. Nasjonalister på høyresiden kjenner seg ikke lenger igjen i konservative partier i Norge, Sverige, Storbritannia, Australia og andre land.
Disse partiene ledes i stor grad av globalister. Det ser ut til at konservative globalister er mer ivrig i sin kritikk av konservative nasjonalister enn i sin kritikk av venstreorienterte globalister. Konservative Trump-motstandere er typiske for dette.
Konservative nasjonalister er underrepresentert
Konservative nasjonalister synes sterkt underrepresentert i konservative partier mens det er all grunn til å tro at de er tallrike i befolkningen. Både Brexit og valgene av Trump og Netanyahu taler for at andelen av konservative nasjonalister i realiteten er stor og trolig mye større enn andelen av konservative globalister.
Men i Norge hvor de fleste partier synes å være dominert av politikere med globalistiske tilbøyeligheter, fanger ikke demokratiske valg opp befolkningens syn på nasjonalisme/globalisme spørsmålet.
Prøving og feiling
Det viktigste argumentet for nasjonalisme er at alle framskritt er betinget av at uavhengige aktører eller grupper tillates å prøve og feile seg fram. Dette gjelder for vitenskap og økonomiske aktiviteter, men også for politiske løsninger.
Under nasjonalismen kan uavhengige stater teste ut ulike institusjoner, og de med suksess kan kopieres av andre. Det er sannsynlig at dette var viktig for Europas triumf politisk, kulturelt og økonomisk etter Westfalen-freden.
En globalistisk ideologi fører derimot til imperiebygging, og imperier har historisk sett vært lite kreative. De greske småstater var kreative, men det var ikke Romerriket. En globalistisk ideologi er basert på en felles sannhet for alle (universalisme) og må derfor av nødvendighet overkjøre nasjonale særtrekk.
Les også: Hvorfor er så mange tilhengere av stor innvandring?
Det viktigste argumentet mot nasjonalismen i dag er at den forbindes med nazismen og fascismen. Dette er ikke helt uten historisk sannhet, men de fleste suverene nasjoner har hverken vært preget av fascisme eller nazisme, og det var suverene nasjoner som bekjempet disse ideologiene.
Viktigere er det at det er uunngåelig at noen stater feiler under selvråderetten. På den andre siden er framskritt heller ikke mulig uten prøving og feiling som forutsetter selvråderett. Det finnes derfor bare en statlig vei til frihet og framskritt, og det er gjennom nasjonalismen. Globalisme fører til imperier og den historiske erfaring med imperier er ikke god (Sovjetunionen, islamske imperier, Romerriket og andre).
Globalismen lever av komplekse problemer
Globalismen baserer seg på å ha funnet den rette samfunnsmodellen eller i det minste den rette modellen for å løse konflikter. Globalismen er derfor preget av angivelige universelle verdier, slik Terje Tvedt har skildret det i sin bok.
Det som står i veien for globalismen er nasjonale særegenheter. Det er derfor vi leser at det ikke finnes noen norsk eller svensk kultur, og det er derfor Israel, som forsvarer seg gjennom nasjonalstaten, hates.
Problemer hvor bare internasjonale løsninger synes mulige, blir overdramatisert. Den mulige klimakrisen er et slikt tilfelle. Dersom globalismen ikke hadde hatt dominerende posisjon, finner jeg det sannsynlig at klimadebatten ville vært mye mer edruelig basert på god teori og fakta.
Dagens store migrasjon til Europa er et problem for nasjonalismen som fremhever betydningen av den nasjonale historie, kultur og identitet, men ikke for globalismen som er basert på universelle verdier.
Etter mitt syn er det ikke høyre/venstre -aksen som er det viktigste politiske skille for tiden, men nasjonalisme/globalisme-aksen. For våre barns frihet og velstand i det lange løp er det viktig at nasjonalismen vinner i denne konflikten.