André Rossmann, dansk forfatter og sjef for Bitmanager i København, skriver artikler i danske aviser om den utfordring det er å få innvandrere fra ikke-vestlige land i arbeid, og bort fra bidrag fra det offentlige. Han beskriver altså forholdene i sitt eget land, Danmark, men det likner unektelig norske forhold.
Hvis det ikke lykkes å få ikke-vestlige innvandrere ut i arbeidsmarkedet, vil det slå hardt i dansk økonomi og påvirke landet negativt i flere generasjoner, advarer Rossmann. Når det gjelder årsaker til at denne prosessen går så langsomt, ser man at de politisk korrekte mediene, opinionsdannere og analytikere går som katten rundt den varme grøten, sier han.
Den danske forfatteren og forretningsmannen er klar i sin tale, i motsetning til politikerne: I det virkelige liv lukker Danmark døren for høykvalifisert utenlandske talenter til fordel for utlendinger som hverken har vilje eller evne til å bidra og bli en del av fellesskapet. Danmark importerer fattige muslimske analfabeter, lykkejegere og sosiale snyltere, som på alle punkter faller utenfor et moderne vestlig samfunn som det danske. Derfor blir de muslimske innvandrerne aldri en gevinst for det danske samfunn.
Få tør tør si noe offentlig om at det faktisk er en voksende folkelig motstand og uvilje mot å integrere innvandrere fra Midtøsten og Afrika i det danske samfunn og i arbeidsmarkedet. Næringslivet foretrekker en polsk eller tysk arbeider fremfor en flyktning fra Afghanistan. Arbeidsgiverne, som har det økonomiske ansvaret, foretrekker å ansette folk med de rette kvalifikasjonene fremfor ikke-vestlige flyktninger uten kvalifikasjoner og papirer. Og de frykter problemer ved kulturkollisjoner. Fagforeningene ønsker heller ikke konkurranse fra lavtlønnede ikke-vestlige flyktninger. Medlemmene er naturlig nok engstelige for å bli presset ut av arbeidsmarkedet.
Det respekterte forskningssenteret VIVE – Det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd i København dristet seg til å komme med denne analysen, gjengitt i Politiken 11. april 2016:
Flyktningenes utfordringer er innlysende. De har ofte svært begrenset utdannelsesmessige kvalifikasjoner, og de som er utdannet i hjemlandet har vanskeligheter med å tilpasse dem til det danske arbeidsmarkedet. Ofte ser vi at de ikke behersker det danske språket, hvilket begrenser mulighetene for å innpass i arbeidsmarkedet i Danmark. Og de kan ha andre ting med i bagasjen, som resulterer i nedsatt arbeidsevne – som traumatiserende krigsopplevelser, fysiske handikap o.l.
En av konklusjonene i samme artikkel: » Innvandrere og flyktninger ender som fattige eldre».
André Rossmann er oppgitt over at danske politikere er helt uten realitetssans når de fortsetter å fantasere om et stort arbeidspotensiale i flyktningene. Den sørgelige sannhet, skriver han, er at den danske samfunnsmodellen ikke egner seg for innvandring av ukvalifisert arbeidskraft. For det er de som strømmer inn i Danmark, ikke ingeniører, dataeksperter og leger. Det overveldende flertallet av innvandrere er komplett uegnet til noen gang å inngå i det danske arbeidsmarkedet, og vil forbli utenfor.