Norske politikere driver et farlig spill når de vil gi fra seg råderetten til natur- og energiressursene våre, erklærer en kostbar og meningsløs krig mot klimaet, snikmelder oss inn i EU, masseimporterer mennesker som programerklærer at de ønsker å utslette oss, og lar resten av samfunnet forfalle.
Det er farlig fordi de gjør alt dette uten å spørre oss, det er farlig fordi de lar seg velge på andre premisser enn de styrer ved, og det er farlig fordi vi på sikt risikerer å miste velstanden vår. Resultatet er et hodeløst semi-diktatur som går på omgang mellom to nesten helt like partier.
Dette er veldig alvorlig, fordi den dagen det går opp for folk at vi ikke lenger har noe egentlig demokrati, da kan reaksjonene også bli udemokratiske, og vi risikerer revolusjon og anarki. Men jeg tror denne tanken aldri har streifet norske politikere fordi de har vennet seg til at de har et regimetro pressekorps som lojalt følger Noam Chomskys prinsipp fra the Common Good;
“The smart way to keep people passive and obedient is to strictly limit the spectrum of acceptable opinion, but to allow a very lively debate within that spectrum.”
Eller med andre ord, en typisk NRK-debatt.
Nordmannens karaktersvakheter
En av de strategiske vurderingene som ble gjort før det tyske angrepet på Norge 9. april 1940, var en analyse av den norske folkesjelen, ført i pennen av den tyske marineattachéen i Norge, Korvettenkapitän Richard Schreiber. Han skriver: ”Nordmannen er etter sitt vesen innesluttet og tilbakeholden, langsom til å tenke og handle”. De regnet altså med at det ville være relativt trygt å invadere oss, fordi vi er for trege til å mobilisere et motangrep.
De fikk stort sett rett, men med et viktig unntak: Noen unge menn tok skjeen i egen hånd, til tross for manglende ordrer og til tross for at den nye regjeringen kalte dem forbrytere. I dag ville disse unge mennene antakelig blitt kalt ”høgreekstreme populistar”, i alle fall av NRK, men det betyr omtrent det samme, og hensikten er også noenlunde den samme vil jeg tro – å sørge for arbeidsro.
Det vi opplever i dag er et vel så dramatisk angrep på norsk suverenitet som den gang, men fordi frontlinjene er mer uklare nå, og fordi angrepet kommer fra lukkede rom med anonyme aktører både innen- og utenlands, er de foreløpige reaksjonene fra Ola Nordmann famlende og relativt tamme.
Slik unngår de medienes søkelys, men slik har de også konstruert en trykkoker uten sikkerhetsventil.
Imidlertid er det en stille demring på gang, og noen har begynt å skrive. Ikke i riksmediene hvor sensuren nå er nærmest total, men på den delen av internett som ennå ikke kontrolleres. Og det er dette området som nå er under angrep, og tradisjonen tro kommer angrepet fra venstre.
Eksempelvis forlanger Anne Holt bare uten videre at ”noen må gjøre noe med Resett”, Raymond Johansen krever at meningsavvikere må ”fratas mikrofonstativet og bekjempes” mens Lars Gule fortsetter å brunmale dissidenter i kommentarfeltene, med støtte av Oslo Kommune. De får også internasjonal støtte, blant annet av Marc Zuckerberg.
Men hva er motivene deres? Om dette tier de, men fellesnevneren for Brundtland, Stoltenberg, Støre og Solberg er at de primært ser på seg selv som internasjonale politikere med en global agenda, og bare sekundært som norske politikere med en nasjonal agenda.
Det er altså ikke Norge de primært representerer, men verden.
Men hvordan kan de sette seg så store mål når de representerer et land som bare huser 0,07 prosent av verdens befolkning? Svaret gir seg selv: For det første har de på en eller annen måte utviklet et selvbilde som er omvendt proporsjonalt med sin egen betydning, og for det andre er en slik rolle bare realistisk dersom de har tenkt å betale for det.
Og det er også hva de gjør, ikke bare i form av natur- og energiressurser, men også enorme beløp til George Soros og Hillary Clinton, uten reservasjoner. Og de gir milliarder til mektige nasjoner som Kina, Brasil, Kongo og India i form av bistand, klimatiltak og regnskogsprogrammer, uten at dette resulterer i noe som helst målbart eller konkret, verken i form av mat, CO2, klima eller regnskog.
Det eneste vi får igjen er en og annen trussel fra Kina.
Det står egentlig bare tilbake én vinner, og det er en svært så engere krets av norske toppolitikere med ambisjoner om å redde verden, men uten et fnugg av kunnskap om hvordan de skal gjøre det.
Men de erobrer likevel den ene internasjonale toppstillingen etter den andre. Resten, og det vil si alle oss andre, står igjen som tapere.