Jeg var ti år der jeg sto på rektors kontor. Men fast bestemt. Jeg skulle ha livssyn, ikke kristendom, som faget het på 80-tallet. Kristendomslæreren hadde akkurat holdt en time der temaet var helvete – dit man kom i brann om man ikke trodde. En ateist ble født i den timen.
Siden minst en av foreldrene mine var utmeldt av statskirken fikk jeg et skjema med hjem som ble underskrevet og godkjent. Neste uke var jeg på plass i samlingssalen. Klar for livssynsundervisning.
Jeg kjente bare Robert der. Vi satte oss litt bak rekken av jenter på andre rad. De så ut som en fargerik påfugl med kjoler og lette slør som bandt dem sammen til en. Vi hadde ikke sett dem før. De holdt seg for seg selv, var alltid inne i friminuttene. De pakistanske gutta kjente vi godt. Tre av dem spilte vi fotball med. De satt ikke med jentene. Hadde et eget bord. Vi kalte dem pakistanere, for det var det de kalte seg selv. I dag må man skrive norsk-pakistaner, vet det. Vi, Robert og jeg, kalte dem ikke pakkiser. Det var stygt. Bød oss imot. Men det var de som gjorde det. Det var noen andre der òg. Mest raringer. Jeg satt med Robert.
Robert hadde fortalt meg om livssynstimene. De var enkle og lekseløse. Læreren snakket dårlig norsk og hadde ikke kontroll på klassen. Det var bare å sitte der. Slappe av. Vente til klokka ringte. Han hadde rett.
Hva lærte jeg i de timene? Vi leste om alle religioners historier. Eventyr like tullete som dem vi leste i kristendomsboken. Men det var milde og fantastiske historier. Ingenting å frykte. Jeg ble ikke redd for hverken, islam, hinduisme, buddhisme eller noe annet vi ble presentert. Samtidig kunne Robert og jeg på bakerste benk sette opp forslag til hvordan laget burde spille når vårsesongen begynte.
Men jeg gikk lei. Livssynstimene var kjedelige. Et par år senere var jeg på plass i kristendomstimene igjen. Ikke så mye klokere. For mitt inntrykk var nå at kristendommen hadde en hevngjerrig, kynisk Gud som godtok lite, og at andre religioner var milde, snille og fargerike. Om enn litt kjedelige. For meg betydde det ikke så mye da, jeg levde fint uten religioner. Men jeg lot få anledninger gå fra meg til å kritisere kristendommen. Det var mye å kritisere, og det var lett. De jeg snakket med var som regel enig i kritikken jeg fremførte. Det var et enkelt tema å hausse seg opp om. Vi langet uten forbehold ut mot religionen som vi ifølge opplæringsloven skulle bli oppdratt i.
Les også: Sigrid Bonde Tusvik er nervøs og leter etter sin «indre penis»
Ja det gav kred å konfrontere kristendommen med alle dens skavanker. Ikke bare klassen, men også lærerne, særlig lærere i samfunnsfag og norsk, gav rom for kritikk av kristendommen. Dette var på ungdomsskolen. Da hadde vi mange diskusjoner integrert i undervisningen. En i klassen var frikirkekristen. Moren holdt foredrag for klassen en gang, Maranata eller noe sånt, og han satt i panel for KrF når det var skolevalgdebatter. Han hadde også utadvendthet og selvtillit så det holdt. Ble huggestabbe for klassens argumenter. Holdt det ut.
Det var først da vi fikk en ny jente i klassen, fra det katolske Polen, at vi reserverte noe av kritikken mot kristendommen. Hun var intelligent så det nærmest lynte med S-er på prøvene, men sjenert vendte hun forsiden, der karakteren sto, vekk fra oss. Hun hadde aldri tatt til motmæle om vi hadde fornærmet religionen hennes. Så vi tonet det ned. Vi så på det som religionen hennes, katolisismen. Vi var ikke kristne. Vi var nordmenn.
Pakistanergutta tok nå et valg. Enten hørte de på den musikken de fleste hørte på, det gikk mye i Guns N’ Roses den gang, eller så gikk de rundt med en Sony walkman matet med såkalte pakistanerkassetter. Det var alltid bare en sang på dem. Den bare fortsatte på B-siden. Temaet var, uten variasjon, at en jente måtte velge mellom to gutter: En som familien likte og en som jenta likte. Det var det Ahmed og gutta sa da de oversatte for Robert og meg. Det var så fremmed og tullete at vi ikke kunne la vær å høre mer om det. Og det hørtes jo helt likt ut hele veien der vi sto og lyttet med hver vår del av hodetelefon til Ahmed. Men Ahmed sa at det var en annen kassett vi hørte på nå enn den i går.
En vår var vi klekt ut. Etter skoleavslutningen i niende, som er standarden for oss som er et år dummere enn dagens tiendeklassinger, gikk vi videre hver for oss. Noen på gymnas, som det het den gangen. Ikke alle, det var før Ap fikk igjennom at alle måtte gå på videregående. Jeg glemte religion. Så ikke så mye av den i studieårene. De som var kristne var milde og harmløse. Muslimer så jeg svært lite av på studiestedene. Og det var som sagt ikke så viktig. Jeg ble fascinert av alt det uforklarlige i universet. Ja, ble sågar åndelig, om du vil. Men aldri dogmatisk religiøs. Slik gikk årene.
Religion vokste i Norge i de årene. Tok plass i mediene. Tok plass i landskapet. Alt det tullet vi hadde snakket og skrevet sønder og sammen, ja nord og ned, det poppet opp på ny, nå som moskeer. Det var krenk-o-rama til påske og jul. Men siden ingen brydde seg om kristendommen lot vi dem holde på, de galeste av muslimene. Og siden ingen brydde seg om kirken så ble kirken på lag med muslimene. Sto sammen. Eller de trengte seg på islam, som en klein Metoo-klem du ikke vil ha. Bahai heter religionen som mener alle religioner er ett. Men Bahai legger ikke den norske kirke sine klamme eteriske hender om i omfavnelse.
Da jeg nylig leste at kristne er de som blir heftigst forfulgt og drept for sin religion måtte jeg sette meg ned og tenke. Fakta er fakta. Hvorfor blir ikke det gjengitt såpass synlig og ofte at man får gjort noe med det? Nei, nå gjør du deg dum, tenkte jeg med meg selv på benken. Det hadde jo vært å diskreditere alle de «intelligente» argumentene vi spydde ut på skolen. Innrømme en ubalansert fremstilling av verden. Det er ingen mediefolk, forskere eller politikere som gjør det frivillig. De er stolte som værhaner. Vender seg med vinden. Mot Mekka om så er.
Les også: Akademikere skulle ønske at de var like bra som islam
Jeg møtte igjen Ahmed her om dagen. Han var lett å kjenne igjen. Litt korpulent, det skal sies. Men jeg var ikke helt uskyldig i så måte jeg heller. Vi sto der og slarvet om løst og fast fra en skolegård på 80-tallet. Det var hyggelig, det var det. Men kona og ungene fikk jeg ikke hilse på. De sto igjen bak ham. Ble der til vi sluttet samtalen.
På trikken hjemover begynte jeg å tenke: Var Ahmed for henne en som familien hennes ville at hun skulle gifte seg med? Eller var Ahmed en hun virkelig likte? Jeg håpet for Ahmeds del at det var det siste. Ja for hennes del òg.
Så gikk jeg av trikken der jeg pleier. Men jeg klarte ikke å riste av meg spørsmålet på vei hjem. Religioners påvirkning på verden, og indirekte på meg, religioner som jeg aldri brydde meg om i de unge skole- og studieårene, er nå viktigere enn noensinne i den siste halvdelen av livet mitt. Jeg slipper ikke unna religioner. Om jeg vil det eller ei.