Etter en uke med Listhaug-kritikk i media og på Stortinget har Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet blitt enige om å fremme mistillitsforslag mot justisminister Sylvi Listhaug. Man skal heller ikke se bort fra at det går igjennom.
Fra talerstolen på Stortinget beklaget Listhaug Facebook-innlegget der hun skrev at AP var mer opptatt av terroristers rettssikkerhet enn nasjonens sikkerhet. Unnskyldningen ble ikke godkjent av Arbeiderpartiet.
– Vi tar Listhaugs unnskyldning til etterretning. Men helhetsinntrykket som er etterlatt etter seks dager med ulike forklaringer, og bortforklaringer, gjør at AP ikke kan ha tillit til henne som justisminister, fortalte AP-leder Jonas Gahr Støre til Aftenposten.
Mistillitsforslaget kommer to år etter at Arbeiderpartiets Martin Kolberg insinuerte i Klassekampen at dagens regjering ville være ansvarlig for et fremtidig terrorangrep på norsk jord.
– Høyresiden i Europa og USA uthuler velferdsordninger ut fra en idiotisk forståelse av at da vil folk ta seg sammen. All strupingen av trygdetjenester er også eksempler på det. Ulikhet og fattigdom er det som skaper grunnlaget for terror, fortalte Kolberg i et intervju med Klassekampen.
Det er altså ikke uhørt å trekke en kopling mellom politiske tiltak – eller mangel på slike – og terrorisme. Faktisk er det helt vanlig, og også slik det bør være. Det er klart at det er en sammenheng mellom politikk og sikkerhet. Oppgaven til analytikere og politikere er å finne ut hva denne sammenhengen faktisk er, og justere tiltakene deretter.
Les nok en gang hva Listhaug faktisk skrev forrige fredag: «AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet.» Utspillet kom etter at AP hadde sagt nei til forslaget om å frata fremmedkrigere statsborgerskapet dersom de hadde dobbelt. Hensikten til justisminister Listhaug var vel å unngå at de skulle bo og vandre rundt i Norge (slik Mulla Krekar gjør).
Er det overhodet noe feil i denne slutningen til Listhaug? Blir sikkerheten i Norge bedre, den samme eller dårligere om disse fremmedkrigerne returnerer?
Etter PSTs oppfatning ville det «vært en rent forebyggende lov for å verne om nasjonens interesser», refererer NRK. Videre at det «er snakk om en fremoverskuende bekymring, hvor man tenker at vedkommende er til skade for grunnleggende nasjonale interesser i Norge, for eksempel fordi han driver utstrakt radikaliseringsvirksomhet.»
PST-sjef Benedite Bjørnland anslår videre at det er «fem-ti personer som har dobbelt statsborgerskap og som kan true nasjonale interesser, som er i Norge eller befinner seg i utlandet som fremmedkrigere.»
Så hva er konsekvensene av APs nei? Jo, det er at disse IS-krigerne kan komme hjem, bo i Norge, gå på NAV, henge i moskeene, og snakke med ungdommer på gata. Selv om AP dekker seg bak «prinsipper» her, er det bare terroristene som faktisk ville blitt rammet. Hvem andre enn IS-terroristene selv er det som ville blitt påvirket av justisministerens forslag?
Listhaug skriver at norsk sikkerhet blir dårligere av APs nei. Og man må jo anta at AP forstår at konsekvensene blir at disse menneskene dermed vil oppholde seg i Norge. Og hvordan kan man da unngå å trekke den slutningen som Listhaug gjør om at AP prioriterer IS-krigernes rettigheter til å bli i Norge over nasjonens sikkerhet? For hvordan i alle dager skulle norsk sikkerhet bli bedre – eller endog bare forbli den samme – av at disse IS-krigerne kommer tilbake til Norge?
PST og Listhaug har selvfølgelig helt rett. Kan noen oppriktig mene at nasjonens sikkerhet ikke blir bedre hvis disse IS-sympatisørene med våpenerfaring holdes ute av Norge gjennom å frata dem statsborgerskapet?
Ikke bare er de selv en fare, men fra en rekke andre land og situasjoner er man kjent med at slike mennesker rekrutterer nye sympatisører. De blir «forbilder» og forteller anekdoter fra den «heroiske slagmarken». Og saken er selvfølgelig at disse fremmedkrigerne gjør norsk sikkerhet dårligere selv om de skulle bli satt i fengsel. For det er godt kjent at mye av rekrutteringen og radikaliseringen skjer nettopp i fengslene. Der finnes det sårbare og lett påvirkelige individer.
Siden PST og Etterretningstjenesten har begrensede ressurser, vil tilstedeværelsen av disse individene i Norge – uansett om de er bak lås og slå eller på frifot – gå på bekostning av andre saker og individer som etterretnings- og sikkerhetstjenestene våre kan fokusere på. At det finnes radikale islamister med våpen- og sprengstofftrening i Norge svekker utvilsomt sikkerheten her, og da snakker vi om «nasjonens sikkerhet», slik Listhaug skrev.
Det er helt legitimt av AP å nedprioritere sikkerheten til resten av oss som bor i dette landet fordi de mener andre prinsipper – i dette tilfellet «terroristene rettigheter» veier tyngre. Men det er like legitimt å påpeke at det faktisk er det AP gjør. Ja, Arbeiderpartiet må klare å stå opp for, og forsvare, sin egen politikk, snarere enn å forsøke å spore av hele den sunne politiske debatten.
Listhaug var helt i sin rett til å skrive det hun gjorde. Og hun har faglig ryggdekning fra PST. I dette tilfellet prioriterer Arbeiderpartiet hensynet til islamistiske ekstremister som har sluttet seg til den mest voldelige og bestialske organisasjonen verden har sett på lang tid. AP sier at disse menneskene skal kunne oppholde seg i Norge selv om de har doble statsborgerskap og kunne vært andre steder.
Og en slik posisjon er nettopp å nedprioritere nasjonens sikkerhet. Listhaug hadde rett. Hun har ingen grunn til å unnskylde noe som helst, annet enn sine kollegers feighet.