Når vi først diskuterer brenning av Koranen, hvorfor har vi valgt en så irrelevant kontekst? Koranbrenning er sannelig mye mer enn stuntene til Rasmus Paludan. Og like sannelig mye mindre. Det er tross alt bare papir og blekk som brennes.
I dag snakker vi om Koranbrenning utelukkende i sammenheng med Rasmus Paludans siste provokasjoner. Paludan må få brenne så mange Koraner han bare vil.
Det er for meg ikke noe annet enn en ytring. Selvfølgelig skal mennesker som er totalt i mot det meste et symbol representerer få vise sin avsky ved å brenne det. Handlingen trenger heller ikke å rettferdiggjøres ved å peke på de dårlige kårene islamkritikk har hatt de siste årtiene, slik Thomas Knarvik gjør. Vi har ytringsfrihet. Subjektive helligheter som Koranen, Bibelen og flagg (som jeg kommer tilbake til) er fritt vilt.
Så er det mange som hevder at Paludans handling er over grensen for det som kan kalles mobbing. Dette argumentet synes plausibelt. Men: er det rimelig å legge ansvaret på mobberen alene i en verden der religiøse og ideologiske fanatikere innskrenker alles ytringsfrihet for at de selv skal slippe å bli krenket?
Tross alt lider det offentlige ordskiftet under et krenkokrati som alltid er klar til å slå til mot de som våger å krenke noens religiøse følelser. Dette problemet løser vi ikke med mindre vi faktisk tråkker på disse individuelle hellighetene uten å beklage det i etterkant.
Vebjørn Selbekk, Christian Tybring-Gjedde, Knut Olav Åmås, Nina Hjerpset-Østlie og Maria Zähler fremstår for meg som en smule nærsynte når de kommenterer koranbrenning her på Resett. Jeg lurer veldig på om de hadde svart annerledes hvis de hadde utvidet horisonten sin. For også helter og heltinner brenner Koranen.
– Jeg brenner denne Koranen fordi de lurte meg i 20 år og tvang denne boken på meg. Fordi de har tatt fra oss ytringsfriheten. Vi har ingen frihet i dette landet. For en bedre framtid for meg og andre unge i dette landet. Jeg gjør dette for å vise at vi ikke lar oss undertrykke. Dette er min oversettelse av ordene til en særdeles modig kvinne i Iran som publiserte en video av seg selv der hun brenner en Koran.
Syns Christian Tybring-Gjedde denne handlingen er «uklok fordi det gjør muslimer til ufortjente offere?»
Vil Steve Bannon idiotforklare henne og hennes like som brenner Koranen med livet som innsats i Iran?
Les også: Flere islamkritikere distanserer seg fra Koranbrenning
En annen heltinne er Aliaa Magda Elmahdy. Hun har kjempet for sin egen og andres frihet med livet som innsats helt siden hun var tenåring. I 2015 publiserte hun bilder på bloggensin der hun brenner en Koran uten annen kommentar enn to langfingre. Jeg nekter å tro noe annet enn at det er en automatisk refleks hos alle humanistisk-orienterte frihetsaktivister å stille seg bak denne handlingen. For meg er det en intelligent, kalkulert og effektiv middel i Elmahdys kamp for frihet.
Elmahdy er også relevant i et beslektet tema: Brenning (og det som verre er) av flagg. I 2014 postet hun bilder av seg selv og et IS-flagg som blir tilgriset med både avføring og menstruell blod. Som mange vet, er IS-flagget ikke noe annet enn den muslimske trosbekjennelsen. Elmahdys brilliante provokasjonen er derfor ikke bare rettet mot IS-jihadistene, men nesten like mye mot islam som religion.
Et annet spørsmål som stilles, er om finnes mer konstruktive måter å kritisere islam på. For meg er dette spørsmålet en avsporing. Det finnes mange måter å kritisere islam på, og de ekskluderer ikke hverandre. Jeg har selv en Koran, og jeg har lest noe i den. For meg fremstår den som et makkverk uten sidestykke. Men det er ikke helt min greie å brenne den. For meg er det mer naturlig å kritisere innholdet i den på mange andre måter.
Jeg kan for eksempel peke på versene som oppfordrer til krig, eller de som påbyr systematisk misogyni. Eller det som fremstår som styggest for meg personlig: mengden av vers som beskriver hva som skjer med de vantro i helvetes flammer. Koranen er en bok der du må ha veldig mye flaks hvis du vil slå opp og lese en tilfeldig side uten å lese noe om straff, smerte eller om en evig tilværelse med brennende hud.
Eller jeg kan for eksempel bare presentere tørre tall, og nevne at ordet «straff» er det 6. mest vanlige substantivet i Koranen, og ordet «frykt» kommer kun to plasser bak, og begge ordene gjerne i sammenheng med hva som venter de vantro etter døden. Koranen må være en usedvanlig tung byrde for alle som blir indoktrinert i dens dogmer fra ung alder. Den dreier seg mest av alt om: Tro på meg; gjør som jeg sier; Ellers…!
Les også: Spørsmål til de «progressive»: Er ikke rasistene også ofre?
Jeg er en total motstander av å stenge enkeltes meninger ute fra debatten ved å kreve at de først må «intellektualisere» argumentene sine. De som vil, får kritisere (eller promotere) hvilken som helst idé på en hvilken som helst måte. Så får jeg være like fri til å gjøre min greie.