George Gooding har tatt seg bryet med å undersøke hvordan Listhaugs Facebook/innlegg om pass til fremmedkrigere ble koblet til tragedien på Utøya. Det er ikke særlig sjarmerende, for å si det mildt. Her setter altså ledelsen i Norges største opposisjonsparti seg ned en hel arbeidsdag og planlegger i detalj hvordan de skal få fjernet landets justisminister ved hjelp av ungdommens redsler. Mye tyder på at de hadde et håp om å dra den demokratisk valgte regjeringen med i samme slengen og sette seg selv inn igjen i maktens korridorer, mot flertallets vilje.
Se det for deg
Utøya-filmen har premiere. Mens vi andre går på kino og gråter i urørlig stillhet gjennom en hel rulletekst for ungdommen vår som ble myrdet, toer ledelsen i Arbeiderpartiet sine hender i forventning. Oppgjørets time har endelig kommet. Vi skal fylle våre badekar med unge høyres blod, synger de og er synlig fortørnet over … Listhaugs hatretorikk.
Den listige Planen
Først tar vi kommunikasjonsrådgiveren vår og får han til å koble Listhaugs Facebook-innlegg til terroren på Utøya i en tweet. Så holder vi pusten og håper at tilstrekkelig mange vil bite på agnet. Men for å være på den sikre siden setter vi på stoppeklokka og sender ut en retweet fra partisekretæren og minst et par andre til stede i dette møtet et par timer etterpå. Det skulle holde til at noen av de overlevende ungdommene blir nok retraumatisert til at de henger seg på. Og da er trumfkortet i boks.
Jeg vet ikke hva jeg skal si
«Barnehage» er et fullstendig malplassert ord, Sylvi. Dette opplever jeg som kalkulert, udemokratisk, politisk aktivisme begått av demokratisk valgte representanter i vår lovgivende forsamling. Hvem i all verden har gitt dem tillatelse til å bruke våre kontorer i Det norske Storting til demokratisk undergravende virksomhet?
Bagatelliseringen
Fjerningen av Listhaug fremstilles av kommentatorer fra alle fløyer som et høyst normalt, politisk spill som ikke avviker fra noe politisk spill som skjer på daglig basis. Alvorligheten i det Arbeiderpartiet har gjort her, passerer under radaren. «Pust med magen og snakk politikk,» sier landets statsminister. Ære virkelig være henne for å opptre samlende, og for å ha forståelse for traumet 22. juli var for Arbeiderpartiet. For det var et vanvittig grusomt traume for dem. Ingen har noensinne bestridet det.
Alt dette hatet
Jeg spør meg daglig: Hva er det som skjer med Norge? Hvorfor tillater vi at en ond terrorist sitter i et fengsel og koser seg med at alt går som han har planlagt? Jeg sto seks meter unna Jens Stoltenberg under rosetoget og hørte en sann statsmann som erklærte at vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet. Aldri i mitt snart 60-årige liv har jeg vært mer stolt av å være norsk enn akkurat da, der jeg hevet min hvite rose foran det tyske nyhetsbyråets kamera, ganske enkelt fordi de røde var utsolgt for lengst.
Du Støre, du Støre
Jeg beklager å måtte være den som sier det høyt, men du når ikke ikke Stoltenberg til anklene. Det gjelder alle dere andre politiske aktivister i Arbeiderpartiet også, dere som var med på å undergrave grunnsteinen i i demokratiet i saken mot Norges justisminister: Ytringsfriheten. Dere burde ha lært for lengst at ytringsfriheten ikke er oppe på bordet til forhandling. Det er for mange av oss som har forfedre som har ofret livet for at ytringsfriheten skal være vår garanti for fred for all fremtid.
Så la det være sagt
Sett i gang all verdens demokratisk undergravende virksomhet dere måtte lyste. Kall meg nazist, høyreekstrem, rasist, populist, religiøs rasist. Alt sammen klistrer jeg stolt opp på hedersmerket jeg bærer for grunnsteinen i den demokratiske ånd – ytringsfriheten – den som taler mot absolutt all urett, uavhengig av politisk farge, Det er enkelt: Ytringsfriheten min får dere aldri. Den tar jeg med i graven, om jeg må.
Dessverre må jeg advare
Udemokratiske, totalitære krefter sitter på taburetter i demokratiets høyborg, Det norske Storting. Såret, skadeskutt av terroristen som de linker til fredelige, edle mennesker som ærer demokratiet og taler om urett ved hjelp av det frie ord. Vi føler med dem. Vi føler så dypt og inderlig med dem. Allikevel kan vi ikke la dem kvele så mye som en en liten flik av ytringsfriheten, det eneste vern vi kan sette vår lit til at det vil beskytte fremtidig ungdom på politiske sommerleire av alle farger.