Det har vært en påfallende mangel på oppmerksomhet i de etablerte mediene om norsk tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået ACER. Avstemningen skal skje i Stortinget på torsdag. Dette er en avgjørelse som vil binde Norge enda tettere til en union som det norske folk to ganger har stemt nei til.
Flere jurister har tatt til orde for at innlemmelse av Norge i ACER kan bety en myndighetsavgivelse som krever ¾ flertall i Stortinget. Det er også stilt tvil til tolkningen i Justisdepartementets lovavdeling. Hvorfor ikke vente på en betenkning fra Høyesterett, slik professor Peter Ørebech har tatt til orde for.
En meningsmåling nylig viste at under 10 % av befolkningen i Norge støtter norsk Ja til Acer. Ingen av velgerne i noen partier er for. LO har sagt nei, det samme har en rekke fylkeslag i Ap. Sp, Rødt, Sv og Krf er imot. Resett er også kjent med grasrota i FrP på ingen måte støtter Acer.
Her har vi altså en kontroversiell avgjørelse i en sak av politisk og konstitusjonell natur. Befolkningen i Norge er imot. Etter alle solemerker prøver en koalisjon av de over lang tid styrende partienes eliter i Norge – Høyre og Arbeiderpartiet – å kjøre gjennom en sak de vet er upopulær. Og de har fått med seg Frp, ledet av den «maktkåte» fløyen – også et elitesegment.
Vi har altså ingrediensene til en kjempesak for den «fjerde statsmakt», det vil si pressen. Her kunne de med befolkningen i ryggen kjørt sak etter sak med gravende journalistikk om konsekvensene av ACER. De kunne forhørt seg med jurister, og latt de småpartiene som er imot komme til orde.
De kunne bestilt meningsmålinger, arrangert debatter osv. De kunne stilt spørsmål til politikerne om hvorfor de ignorerer folkeviljen, hva som er slik hast osv. Politikerne ville svettet i møte med inngående spørsmål om manglende demokrati, arroganse, avgjørelser i skjulte rom, hva blir de ekstra kostnadene for forbrukerne osv.
Men isteden har det vært omtrent helt stille. Noen små notiser her og der, samt intetsigende og vel mer tilsynelatende enn reelle «debatter» på NRK. Det virker nesten å ha vært dekket litt hist og pist av de etablerte mediene bare for å kunne skjerme seg mot kritikk i ettertid.
Konsekvensene av denne manglende pågåenheten i medienes dekning er at den maktarrogante eliten i Stortinget på torsdag med all sannsynlig går imot folkeviljen og avgir suverenitet over vår viktigste ressurs til EU. En struktur som Norge på energifeltet åpenbart har helt ulike interesser med. EU er nettokonsumenter, mens vi er nettoprodusenter av energi.
Det er muligens – jeg vil faktisk si trolig – ingen konspirasjon eller utøvd noe direkte press på mediene om at de skal «ligge unna» ACER-saken. Mer sannsynlig er det en oppfatning om at saken er for kjedelig og byråkratisk til at den vil fenge. Journalistene forstår heller ikke betydningen av det selv. Det er så uendelig mye lettere å spille på og dekke personkonflikter innad i partiene, eller skape oppmerksomhet om motsetninger mellom fløyene i norsk politikk.
Men der pressen virkelig skulle bli interessert, var når Arbeiderpartiets og Høyres toppledelse var enige om noe – og det mot sine egne velgeres vilje. Og attpåtil med FrP på lag. Det er da det virkelig må være noe som stikker under, og noe disse «elitene» ikke vil ha så stor oppmerksomhet om.
Og det er da pressen virkelig skulle stille opp, som den fjerde statsmakt.