Hva er det som skjer i samfunnet, både i Norge og internasjonalt?
Frihetselskende mennesker, organisasjoner og media blir demonisert av tidens regjerende politiske korrekte elite og media (PK-MSM).
Eksempler på det er Gule Vester i Frankrike og Resett, Document og Human Rights Service (HRS) her hjemme. Personene som står bak og skriver for disse fora er entydig frihetselskende, og avskyr (for ikke å si hater, for det er jo straffbart) tvang og totalitære politiske og religiøse system.
Frihet er viktig i menneskerettighetene. Fra FNs menneskerettigheter artikkel 1: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter.”
Ikke alle er enige i det. Muslimene har satt sharia «rettspraksis» over menneskerettighetene i Kairo-erklæringen av 1990. Sharia innebærer kvinnediskriminering og bestialsk avstraffelse for bl. a. homofili og å forlate islam.
Sentralt for frihetselskende mennesker er ytringsfriheten. Fra Store Norske Leksikon:
«Ytringsfrihet er den friheten alle mennesker har til å ytre seg ved å gi uttrykk for det de mener og ønsker å si noe om. Siden slutten av 1700-tallet er den ansett for å være en menneskerettighet, og den har et sterkt vern i både nasjonale og overnasjonale lovverk.»
Maktmennesker avskyr ytringsfrihet. Ytringsfrihet kom inn i mange lands grunnlover etter folkelige opprør mot makthavere: I USA i 1787 etter frihetskamp mot engelsk styre, i Frankrike i 1791 for å svekke kongedømme, og i Norge i 1814 etter dansk styre og for å komme svensk styre i forkjøpet. I mange andre land mot feudalstyre og diktatur.
Les også: Mange svenske politikere utsettes for hets og trusler – SD-tillitsvalgte desidert hardest rammet
Nå forsøker maktmennesker igjen å svekke ytringsfriheten. Ytringsfrihet er en trussel mot Makten, som derfor vil svekke den. Det er nå 30 år siden protestene for mer frihet på Den Himmelske Freds Plass i Beijing ble brutalt slått ned av makthaverne. Makten i Google samarbeider nå med kommunistene i Kina og makthavere i EU. Facebook har en venstreradikal ledelse som sensurerer meninger de ikke liker. I Norge forsøker statsminister Erna Solberg å begrense ytringer ved å innføre begrepet «religiøs rasisme» om kritikk av voldelige og kjønnsdiskriminerende påbud i islam. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland avslørte seg som en motstander av ytringsfrihet da det glapp ut av henne: «Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.» Skjellsordene hagler over folk og media som er kritiske til Makten. Ord som kloakkanlegg, rasister, deplorables m.m. kommer fra såvel ledende i partiet Høyre som venstreradikale. Det er mobbing. Virkeligheten er at venstreradikale bruker samme metode som historiske fascister, og skliller seg således ikke fra disse.
Maktsyke politikere og myndigheter plager folk med mer skatter, avgifter, bompenger, lover, regler og påbud, men de tåler ikke at folk eller frihetselskende politikere protesterer.
Et eksempel er: Danske politikere arrestert: – Uhyggelig eim av fascisme! Makten blir avslørt som den som fratar meningsmotstandere friheten, og viser fascisme i ordets rette betydning.
Skal trakasseringen bare gå en vei; fra Makten mot individet? Noen og enhver burde forsøke å følge Kardemommeloven til Torbjørn Egner, en filosofisk perle: «Man skal ikke plage andre, men skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre som man vil». Med andre ord så har man ikke frihet til å plage andre. Frihet må ha noen begrensninger, ellers blir vi styrt av psykopater og despoter, som igjen fører til ufrihet. I så måte er Kardemommeloven genial i all sin enkelhet, og burde være aktuell for alt fra statsledere til lokale småkonger, samt mobbere og koneplagere også.
Essensielt i politikken er valget mellom mer eller mindre frihet. Det politiske bildet er ikke en rett strek med høyre og venstre som ytterkanter, men en vertikal sirkel hvor de totalitære ideologier (eks. kommunisme, nazisme, islam) befinner seg på «bånn». Historisk har totalitære regimer samarbeidet. På toppen i det politiske bildet finner vi frihetselskende ideologier og samfunnssystem med ytringsfrihet, økonomisk frihet (kapitalisme), frie valg, folkestyre (reelt demokrati). Til høyre i sirkelen har vi diverse høyrepartier, og til venstre diverse venstrepartier med bl.a. AP og sosialister. Inne i sirkelen kan andre partier plasseres. Fremstillingen beskrives også i boken «Revolusjonens barn» med flere professorer som forfattere. I en slik politisk sirkel kommer det tydelig frem hvem som liker eller forakter frihet.