Er det noen sammenheng mellom behandlingen av russiske journalister og Resett?

Golunovs tilhengere hevdet at politiet hadde plantet narkotika i leiligheten hans for å få et påskudd til å arrestere ham, og at saken var blitt igangsatt fordi journalisten på grunn av sine artikler om korrupsjon i den russiske eliten, blant annet i byadministrasjonen i Moskva, hadde truet mektige interesser.

Selve Golunov-saken er det for utenforstående vanskelig å ta stilling til. Det man kan gjøre, er å kommentere reaksjonene på arrestasjonen av Golunov.

At den vestlige menneskerettighetsindustrien og dens russiske avleggere fordømte arrestasjonen, og at vestlige journalister skrev om politistatsmetoder og mangel på pressefrihet i Putins Russland var som forventet. Det kanskje uventede var at russiske journalister og massemedier av alle sjatteringer, inkludert såkalte regimetro massemedier, satte i gang en massiv støtteaksjon for Golunov.

De mektige næringslivsavisene RBK, Kommersant og Vedomosti hadde alle 10. juni «Jeg/Vi er Ivan Golunov» som førstesideoppslag. På Ukesnyhetene, russisk statlig tvs flaggskip, 9. juni sa Dmitrij Kiseljov, mannen Vesten har utpekt til Putins sjefspropagandist og ført opp på en sanksjonsliste, at politiet hadde begått grove tjenestefeil, og at bilder av narkotika politiet hevdet å ha funnet i leiligheten til Golunov, hadde vist seg ikke å ha noe med saken å gjøre – samtidig som han advarte mot å gjøre en avgud av Golunov og understreket at Russland var en rettsstat med full ytringsfrihet.

Izvestija meldte 11. juni at det russiske menneskerettighetsombudet, Tatjana Moskalkova, overfor Putin hadde uttrykt bekymring for behandlingen av Golunov, herunder bruk av fysisk vold under pågripelsen av journalisten. Komsomolskaja Pravda publiserte 9. juni en artikkel der budskapet var at Golunov utvilsomt ville bli løslatt på grunn av de omfattende protestene pågripelsen av ham hadde utløst, men at dette ikke løste problemet med tusenvis av andre mennesker som var blitt dømt til harde straffer for besittelse av narkotika som kunne ha blitt plantet på dem.

Den liberale avisen Nezavisimaja Gazeta skrev 10. juni: «Til saken mot Golunov, inklusive omstendighetene ved og grunnene til hans pågripelse, var det helt fra begynnelsen knyttet ikke få spørsmål, de blir stadig flere, og både ikke-statlige og statlige massemedier stiller dem. En situasjon der det hos en undersøkende journalist plutselig påvises narkotika, og dertil akkurat så mye som skal til for å reise en alvorlig straffesak, fremkaller, mildt sagt, tvil og mistanke.»

Hundrevis av artikler av denne type har etter pågripelsen av Golunov blitt publisert av russiske massemedier.

Og protestene førte frem. Den 11. juni meddelte innenriksminister Vladimir Kokoltsev at saken mot Golunov var blitt henlagt siden intet straffbart forhold var blitt påvist, samtidig som han bebudet en «oppvask» i politiet.

Vestlige massemedier vil garantert bruke denne saken til å snakke om politistatsmetoder, manglende rettssikkerhet og pressens vanskelige kår i Russland.

At maktovergrep og forsøk på å kneble journalister finner sted i Russland er det ingen grunn til å legge skjul på. Men kjernen i denne saken er ikke maktovergrep og forsøk på å kneble journalister – som sannsynligvis forekommer overalt på kloden – men den profesjonelle solidariteten en samlet russisk journaliststand utviste i forhold til en kollega som mye tydet på at var blitt utsatt for en konstruert anklage om en alvorlig forbrytelse på grunn av sitt virke som journalist.

Ville vestlige journalister ha oppvist den samme profesjonelle solidariteten? Ville de kollektivt ha protestert dersom en journalist som arbeidet for en utenlandsbasert regimekritisk avis var blitt utsatt for noe man kunne oppfatte som forsøk på å tvinge vedkommende til taushet?

For å besvare det spørsmålet er det fristende å kommentere hets- og boikottkampanjen som i dag pågår mot den regimekritiske norske nettavisen Resett.

Redaktøren og de ansatte i Resett karakteriseres som rasister, nazister, quislinger, kloakkrotter og liknende. Aksjonærene i Resett henges ut. Og aktivister skryter av at de har fått firmaer til ikke å annonsere i Resett.

Man skulle ha trodd at den type opptreden ville ha blitt fordømt av norske redaktører og journalister som anslag mot ytringsfriheten. Men nei. De tier eller roser hets- og boikottkampanjen. Ja, det har gått så langt at personer som selv er journalister, skryter at de har bidratt til annonseboikotten av Resett.

Og disse selvgode representantene for den såkalte fjerde statsmakt mener at de er kallet til å kommentere forfølgelse av opposisjonsorganer og innskrenkning av ytringsfriheten i andre land. Hykleriet og dobbeltmoralen kjenner ingen grenser. Hadde en russisk opposisjonsavis blitt utsatt for den samme behandlingen som Resett, ville norske redaktører og journalister ha krevd at våre myndigheter protesterte og tok saken opp i internasjonale fora.  At en hjemlig konkurrent som Resett utsettes for en hets- og boikottkampanje synes de åpenbart at er i sin skjønneste orden.

Les om hets- og boikottkampanjen av Resett her.

Hva kan Resett gjøre? Når en statssekretær offentlig kan støtte annonseboikotten av Resett uten at det får noen følger for ham, er nettavisen i realiteten berøvet enhver form for vern og utlevert til en mccarthyistisk hetskampanje.

Kanskje Resett burde henvende seg til russiske journalister og massemedier og be dem om å protestere mot forfølgelsen av annerledes tenkende her på berget?

Artikkelen ble først publisert på Kaleidoskop.