Resett har den siste tiden publisert flere innlegg som drøfter begrepet multikulturalisme. Multikulturalisme er et av disse store, vanskelige begrepene som mange har en mening om, men som kan være vanskelig å definere. Selv om Farjam Movafagh er inne på noe når han skiller mellom multikulturalisme og pluralisme, blir også denne framstillingen unyansert. Jeg tar meg derfor friheten å supplere med noen perspektiver om hva multikulturalisme kan innebære.
Multikulturalisme kan være fire forskjellige ting. Vi kan snakke for det første snakke om multikulturalisme som et demografisk faktum, altså at det innenfor et angitt område eksisterer mange ulike kulturer side om side. I dette innebærer det ingen normative slutninger om hvorvidt multikulturalismen er bra eller dårlig, bare at det er et faktum at det er sånn. Vi kan derfor si at denne betydningen av multikulturalisme som et uttrykk for demografi er deskriptiv, altså at den beskriver virkeligheten uten å ta stilling til om den burde være sånn.
Men multikulturalisme kan også være noe normativt, altså en verdivurdering som sier noe om hvordan samfunnet burde fungere. I denne betydningen kan vi snakke om multikulturalisme som en ideologi. I denne betydningen av ordet handler ikke multikulturalismen om hvordan samfunnet faktisk er, men hvordan vi burde forholde oss til mennesker med annerledes kulturell bagasje.
For det tredje kan vi snakke om multikulturalisme som politiske valg. På engelsk skiller man gjerne mellom begrepene policy og politics, der «policy» handler om de prinsipper og intensjoner som ligger til grunn for de politiske valgene man tar, og «politics» som den praktiske utførelsen av dem.
Som vi ser er policy mer normativ enn politics, og ligner således litt på ideologi. Forskjellen på dem oppstår når ideologi blir iverksatt gjennom politiske handlingsplaner; det er da det blir policy. Dessuten operer den ideologiske multikulturalismen (type nr 2 i vår gjennomgang) mer på det individuelle planet, hvordan vi som enkeltmennesker burde forholde oss til multikulturalismen, mens policy handler om politiske veivalg for samfunnet.
Vi kan altså snakke om multikulturalisme som både demografi, ideologi, policy og politics.
Men multikulturalisme er heller ikke bare en ting. Det finnes også flere ulike typer eller modeller for hvordan et multikulturelt samfunn skal se ut. Vi skal i det følgende gå igjennom tre typer multikulturalisme.
Konservativ multikulturalisme kan oppsummeres i slagordet «living together without difference». Den konservative multikulturalismen er fargeblind, og bryr seg ikke om opphav så lenge alle medlemmene av samfunnet gir sin tilslutning til en felles identitet. Kulturelle forskjeller blir sett på som en trussel mot samfunnets harmoni. For eksempel kjører Frankrike en ganske gjennomført konservativ multikulturalisme. Konservativ multikulturalisme innebærer et visst element av assimilering.
Liberal multikulturalisme kan oppsummeres i slagordet «living together with difference». Dette betyr ikke at man fullstendig undergraver enheten i samfunnet, men at enheten og ulikheten skal eksistere side om side. I den grad den ikke gjør det, er det lov å gjøre politiske veivalg som løfter opp enkelte grupper, såkalt «affirmative action», som f.eks. kvotering eller særordninger for enkeltgrupper. Kroneksempelet på liberal multikulturalisme finner vi i Canada, men også Norge må nok sies å være et liberalt multikulturelt samfunn, selv om det i de siste tider har vært stadig flere som tar til orde for en mer konservativ multikulturalisme.
Til sist har vi pluralistisk multikulturalisme, som kan oppsummeres i slagordet «Living together differently». I denne multikulturalismen er det ikke et mål i seg selv at alle på død og liv må ha en felles identitet, men at de ulike kulturelle gruppene skal kunne leve fredelig ved siden av hverandre. Pluralistisk multikulturalisme innebærer i praksis å tilrettelegge for at ulike grupper kan ha hver sine miljøer inne i storsamfunnet. Enheten og fellesskapet i storsamfunnet er ikke så viktig, ifølge denne multikulturalismen, så lenge de individuelle behovene blir ivaretatt i de kulturelt betingede miljøene. Eksempler på denne multikulturalismen er Sverige og Nederland.
Merk at alle disse tre typene multikulturalisme forutsetter at innvandrere skal få lov til å komme til landet. Om man ikke vil det, er det ikke snakk om multikulturalisme, men monokulturalisme. Du skal imidlertid veldig langt ut på den brune høyrefløyen før du finner dem som forfekter dette.
Vi må derfor slutte å snakke om vi er for eller mot multikulturalisme (med mindre man oppriktig forfekter monokulturalisme, som er noe helt annet). Det blir også veldig feil å hevde at multikulturalismen er død, som for eksempel Torbjørn Røe Isaksen uttalte i fjor.
Det er sågar ingen politiske partier som er imot multikulturalisme som sådan. Slaget står ved om man forfekter en konservativ eller en liberal (eller en pluralistisk) type. For at vi skal kunne diskutere utfordringer (og muligheter) som oppstår når kulturer møtes, blir vi nødt til å være mye mer presise i språkbruken, og redegjøre for hva det er vi egentlig mener når vi bruker ordet multikulturalisme. Snakker vi om det som demografi, som ideologi eller som politikk? Snakker vi på individ- eller samfunnsnivå? Og hvis vi snakker om ideologi, mener vi da liberal, konservativ eller pluralistisk multikulturalisme?