Det er simpelthen uansvarlig å spre budskaper om at vi ikke kan gjøre noe for å redde nasjonalstaten.
Ofte når jeg skriver kronikker om demografi og innvandring, kommer det en del kommentarer der det fremmes et sterkt pessimistisk budskap, som tyder på at mange rett og slett har resignert fullstendig. En del later til å tro at alt er tapt uansett, og at det ikke er noe vi kan gjøre for å bevare nasjonalstaten, vår kulturarv og de vestlige frihetsverdiene.
Dette er et utrolig destruktivt og ødeleggende budskap. Det er lett å være enig i at utviklingen hittil har vært nettopp destruktiv, men det er ikke noe alternativ å bare gi opp og la utviklingen gå sin gang. Vi må gjøre alt vi kan for å redde det som er igjen av det nasjonale fellesskap og våre verdier, og prøve å gjenopprette mest mulig av det som er tapt.
Å fremme pessimistiske budskap, der det antas at vi ikke kan gjøre noe som helst for å hindre erosjonen av nasjonalstaten, er fullstendig uansvarlig. Det bidrar bare til å legge banen mer åpen for den destruktive utviklingen.
Les også: Folk flest er konservative – de bare vet det ikke selv ennå
Uholdbar utvikling
Jeg er ikke tilhenger av urealistisk optimisme, men jeg ser med mitt realistiske blikk at det ikke er umulig å gi landet vårt en ny politisk retning. Det er nemlig ikke spesielt vanskelig å få vanlige folk til å forstå at den demografiske utviklingen er uholdbar. Det er faktisk veldig åpenbart. Det viser seg i sysselsettings- og kriminalitetsstatistikken. Det kommer til alarmerende uttrykk i selv de mer forsiktige prognoser for befolkningsutviklingen, som viser at etniske nordmenns andel av befolkningen vil synke drastisk, og kanskje ende som en minoritet innen dette århundret er omme.
Utfordringen er, som nevnt tidligere, at den politiske toppledelsen ikke deler grasrøttenes fornuftige bekymringer, og at mange unge rett og slett er blitt skjermet fra nøkterne budskaper omhandlende årsak og konsekvens, om hva den veldig høye innvandring gjør med samfunnet vårt. Sannheten sniker seg imidlertid frem. Alle som ser og forstår hvor negativ denne utviklingen er, bør bruke tiden sin på å prøve å få flere andre til å se, i stedet for å kaste bort tiden med å skrive kommentarer som i stedet bidrar til at flere resignerer i møtet med presset fra etablissementet.
Nye krefter
Problemet vårt i Norge er at vi er konforme og tro mot etablerte partier. Vi skal ikke langt før vi møter en helt annen virkelighet, der det faktisk er mulig å utgjøre en politisk forskjell, og bruke stemmeretten til å stemme for nye, konservative krefter som faktisk har en sjanse. I Danmark har det splitter nye partiet Nye Borgerlige kommet inn i Folketinget, der et tydelig innvandringskritisk Dansk Folkeparti har vært en av de store spillerne i årevis.
I Norge synes det å starte et nytt parti, som i det hele tatt har en sjanse til å komme inn på Stortinget og oppnå bredere støtte, å være en mye, mye vanskeligere oppgave. Det er særlig problematisk når så mange konservative gir opp Frp, som er det eneste partiet på Stortinget som har gjort dette til en kampsak. Vi kan ikke stole på at Sp, Høyre og Ap følger opp. De har vært pådrivere for den demografiske revolusjonen, og disse partiene vil aldri kunne tilby noe annet enn mer av det samme, uten omfattende utskiftninger og total omlegging i synet på flyktninghjelp og innvandring.
Les også: Den nasjonalkonservative vekkelsen er i gang i Europa. Norge står på utsiden og kikker inn
De må konfronteres
Men det betyr ikke at vi skal legge opp, og bare akseptere det som skjer. Alle som ser og forstår har et ansvar for å formidle på beste mulige måte, mener jeg. Det er viktig å opprettholde et sterkt press på partiene, på mediene og på akademia. De må utfordres, de må stilles de vanskelige spørsmålene. De må tvinges til å konfrontere konsekvensene av den destruktive, radikale utviklingen de har heiet frem.
Det er mulig å redde nasjonalstatens kulturelle fellesskap. Det har ikke helt forsvunnet, vi er heldigvis ikke helt der ennå. Vi har fortsatt en sterk majoritet, og vi har heldigvis også personer med innvandrerbakgrunn som på mange måter er assimilerte. Og da er det ennå håp. Vi ser i mange land i Europa, ikke minst i noen sentraleuropeiske land, at folket med sin støtte til patriotiske politikere faktisk utgjør en forskjell, og skaper store hindre for globalistiske krefter. Her finnes ledere som makter å sette en stopper for masseinnvandring, og som klarer å stå imot et enormt press utenfra.
Ikke oppfordre til resignasjon. Man heller til kamp. Inspirer andre til å være modige rebeller, i stedet for å være passive ofre for en stygg utvikling. Ikke gi opp. Det gjør alt bare verre.