Debatten om rasisme kan ikke legges død på grunn av FAFOs mye omtalte rapport om «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge».
Uansett hvor riktig denne rapporten er, har den skapt engasjement hos Antirasistisk Senter (ARS), NRK, og andre som liker å rope «Ulv, ulv!».
Disse grupperingene, med ARS i spissen, vil fortsette å rope ulv, uansett om det finnes ulv i virkeligheten, eller bare i deres egen fantasiverden. For disse kreftene er ikke ulven viktig. Det handler om å kvele stemmene til de som tør å være kritisk til innvandring, integrering og islam.
Heldigvis har sosiologen og samfunnsdebattanten Kjetil Rolness gått gjennom rapporten til Guri Tyldum, og pekt på flere kritikkverdige punkter i denne rapporten:
– Dette rasesynet viser seg å korrelere med aksept for diskriminering. Men synet er konstruert ved hjelp av ett eneste uvanlig, tvetydig og ledende spørsmål i et spørreskjema, uten innledning eller kontekst, skriver Rolness i Aftenposten 6 juni.
Skal gjennomgås
Kritikken mot rapporten fikk konsekvenser slik at rapporten skal gjennomgås på nytt. Men fortsatt, fra talerstolen på Stortinget hører vi ropet: «Ulv, ulv!». Det stilles forslag om vedtak som skal bekjempe «islamofobi». Hele rapporten og sirkuset rundt minner meg om boka til Bushra Ishaq og hennes metoder, når hun «forsket» på holdninger presentert i boka Hvem snakker for oss?
For det første: Tyldum-rapporten – eller liknende forskning eller bøker – kommer ikke til å bidra til mindre polarisering av debatten. Rapporten har en motsatt effekt. «Antirasister» får med seg de som er redde for å bli kalt rasist i kampen for mer sensur i media, gjennom ulike kontrollkommisjoner og komiteer som blir god betalt av skattepengene til nettopp «rasistene». De kaller det tiltak mot hatytringer og islamofobi eller noe slikt. Men i bunn og grunn handler det om mer sensur.
Dessuten: De som faktisk er «rasister» vil grave seg enda dypere ned i skyttergravene. Når de moderate stemmene blir erklært som ekstremister, blir dialogen blir enda mer umulig.
For det andre: La oss leke med tanken, at denne rapporten faktisk er riktig, og at 1 av 4 nordmenn er rasister. Da må vi forsøke å finne ut hvorfor. 25 % av nordmenn er ikke født rasister. Men hvorfor blir de rasister?. Det høres rart ut, i et land hvor de fleste har vokst opp som sosialdemokrater, med foreldre som stemmer Ap, Høyre, SV, Sp, KrF, Venstre og andre mer eller mindre sosialdemokratiske og antirasistiske partier. Har 1 av 4 nordmenn gått på rasistkurs?
Det finnes selvsagt ikke noe slikt kurs. Hvordan kan de da bli rasister? Kanskje det er Resett, Hege Storhaug, Cemal Knudsen Yusel, Halvor Fosli, Terje Tvedt, Kjetil Rolness og jeg som har skylda?
For ARS er denne gruppen kremtoppen av rasister i Norge. Denne rapporten gir ammunisjon til ARS og alle de andre som er på jakt til å finne alle metoder for å kvele de stemmene som forstyrrer idyllen. Men hva hjelper det å kvele kritikere og varslere?
Les også: Jorda går rundt sola – og Muhammed var pedofil
Denne metoden ble prøvd under karikaturstriden i 2006. Men selvsensur, å ikke snakke om problemer, og å la debatten om islam, innvandring, integrering dø: nettopp dette har skapt rasisme.
En Venstre-politiker sier til meg at «integrering og islam er vanskelige tema å snakke om».
En journalist sier til meg: «Det er godt å intervjue deg fordi i mange andre sammenhenger tør jeg ikke å stille spørsmål om de tingene. Jeg er redd å bli kalt rasist».
En slik redsel for å snakke om de viktigste sakene skaper negative holdninger hos etniske nordmenn. Men det er ikke rase folk er negative mot. Rasediskrimineringens tid er forbi. Det er heller ikke religion folk reagerer negativt på. Det er den politiske ideologien islam som skaper negative reaksjoner.
Dette er en politisk ideologi som markerer seg sterkt i samfunnet, de er kravstore, og vil ikke forandre seg selv om samfunnet de lever og bor i er helt annerledes enn landene de flyktet fra. Over tid skaper dette negative holdninger. Det som er forbudt å snakke om, det som man har på hjertet men ikke kan uttrykke fritt, bekymringer som avfeies av overlegne antirasister og politikere: Dette skaper rasisme.
Mange av oss kommer fra land hvor ytringsfrihet ikke eksisterer, men det gjør blasfemilovene. Det er fengsel og tortur ved den minste kritikk mot Allah eller kongen eller hva som helst. Og vi oppdrar våre barn til å leve etter dette. For eksempel; de som ikke vil låne penger til bolig, fordi de tror dette vil føre til at de havner i helvete. Eller de som bruker vold og i verste fall drap mot sine døtre, hvis de ikke er «ærbare» nok.
Her i Norge kalles selv mild kritikk av innvandring for rasisme, og den minste kritikk av islam er rasisme, eller «religiøs rasisme» som Erna kalte det. Dette skyldes at mange ikke forstår hva ytringsfrihet innebærer, og dessverre støtter Antirasistisk senter denne ukulturen ved å rope rasisme når kritikk fremmes av en med feil hudfarge (hvit).
Hvis man virkelig vil bekjempe rasisme, og hvis man virkelig ønsker ytringsfrihet, så lar man ikke debatten dø. Vi må videreføre debatten uansett hvor mye «antirasister» roper «Ulv, ulv!». Den eneste ulven som finnes er politisk islam, som viser sine blodige tenner hver gang den møter motstand. Ulven er i rommet, men ingen tør å snakke om det. De som sitter i rommet ser ikke den virkelige ulven men roper «Ulv, ulv!» når andre kritiserer den.
Ord er ikke farlige. Ord burde ikke være straffbart. Det er handlinger som er farlig. Og når det ikke er plass til ord, blir ordet til handling.
Vi kan ikke ramse opp ABB, 22. juli og drapet på Benjamin Hermansen hver eneste gang ordet rasisme dukker opp. Vi må heller undersøke hvorfor, hvis det virkelig er sant at 1 av 4 nordmenn har blitt rasister.