Konsekvensen av politikernes nye bomordning gir seg mer og mer til kjenne. Utgifter til bom påvirker nordmenn negativt, på ulike nivåer, rundt om i hele landet.
Det underliggende motivet for å flå befolkningen med nok en ekstra beskatning kan være vanskelig å få grep om. Bompenger fremmes som klimatiltak med den hensikt å parkere bilen, samtidig som det argumenteres kraftig for at inntektene skal gå til de storslåtte bypakkene – at inntekten kan parkeres ytres det lite bekymring om. Det ikke til å stikke under en stol at de nye bomringene og den nye prisordningen går utover nordmenns privatøkonomi, og at en sannsynlig konsekvens nettopp er at både enkeltindividet og bypakkene lider dersom bilen parkeres for godt.
Nordmenns generelle økonomi er allerede svært sårbar etter mange år med økende gjeldsbelastning. Gjeldsveksten har vært høyere enn inntektsveksten over lang tid, noe som har ført til at mange husholdninger har små buffere. Disse små bufferne som trues med renteoppgang i tiden fremover, skal nå også finansiere Norges byutvikling.
Bompenger treffer nordmenn i ulike økonomiske situasjoner i ulike samfunnslag. Ser man bort fra Lan Marie Nguyen Berg, er ikke kjærligheten for bomringene særlig utbredt. Vi har spurt leserne våre om hvordan bompenger påvirker deres situasjon og familie.
Les også: Nye motorveiplaner i Oslo kan bety mer bompenger
Bomringet inne
Johan Ludvig Nistad måtte ut med 2500,- kr i bomutgifter i måneden, før de nye bommene dukket opp. Situasjonen han og hans kone står ovenfor i dag ser dyster ut.
– Jeg er 74 år og har fått en ekstraskatt som gjør et godt innhugg i pensjonsøkonomien min. Bil er jeg avhengig av for å komme meg rundt, men føler meg nærmest som om jeg er helt bomringet av alle disse bommene som dukker opp overalt.
Han frykter at de nye kostnadene vil sette begrensninger for han selv og hans kones bevegelsesfriheten etterhvert som de ser den samlede utgiften til bomringene.
– Jeg jobber som ekstravakt og må komme meg fra Nordstrand til Bygdøy veldig ofte. Min kone trenger bilen for sine ærender. Begrensninger av vår bevegelsesfrihet vil slå inn etterhvert som regningene øker.
Mistillit
Tilliten til norske politikere er fraværende, både når det gjelder løfter, muligheter og klimapolitikk.
– Politikerne lovet at bomutgiftene skulle bli rimeligere for folk flest. Etter at Oslovalget er over kommer det sikkert til å komme en kraftig prisøkning. For miljøet skyld skal bilen parkeres for godt. Jeg mener dagens klimapolitikk er laget for å kontrollere mennesker, ikke været. Den enorme propagandaen som nå foregår i MSN gjør meg mistenksom. For to år siden tok jeg en biltur gjennom Tyskland og Frankrike, unngikk motorveiene, kjørte på fylkesveiene som var het bomfrie. Den muligheten får ikke vi.
Men Johan lar ikke frustrasjonen sin gå til spille og har tatt et aktivt valg for å forsøke og endre situasjonen, gjennom å bli politisk aktiv.
– Frustrert over av å bli helt bomringet meldte jeg meg inn i Pensjonistpartiet og oppfordret partiet til å ta Nei til bomring som en egen sak på programmet til kommunevalget 2019.
Les også: SU-leder i Kristiansand ut mot bompenger: – De med dårligst råd rammes hardest
Rådløs
Stig forteller Resett at bomutgiftene ikke utgjør mye per i dag, at han betaler rundt 900kr i måneden avhengig av hvor mange rushtids-passeringer han har. Utfordringene dukker opp når nye, planlagte bommer skal aktiveres på strekningen han ferdes på.
– Det blir verre når den nye E6 står ferdig Melhus-Støren. Jeg bor på Heimdal sør for Trondheim og jobber på Støren. Det er lagt inn 3 nye bomstasjoner langs veien i tillegg til den nåværende på Klett. En bomstasjon ved Skjerdingstad, en ved Røskaft og en ved Hage like nord for Støren. Med andre ord blir det 4 bomstasjoner å passere for meg og med de estimerte prisene blir det rundt 57000,- kr i året å betale. Det sier seg selv at det ikke går. Jeg får ikke kona med på å flytte til Støren.
Bomringen påvirker inntekten hans på flere måter. Argumentet om kollektivtilbud blir tynt når det ikke er tilrettelagt for turnusarbeid og han må ta stilling til om han har råd til å jobbe eller ikke, den dagen han trår inn i pensjonstilværelsen.
– Kollektivtransport eksisterer ikke for en som jobber dag, kveld og natt. Nå er jeg så heldig at jeg kan kanskje pensjoneres om 2,5 år, så kanskje jeg slipper unna. Men jeg har egentlig lyst til å jobbe videre. Så hva gjør man?